Annonse
14:18 - 02. mai 2018

Blokkjeder setter spørsmålstegn ved demokratiet, skriver Anita Schjøll Brede.

Blokkjeder kan revolusjonere demokratiet, skriver Anita Schjøll Brede.

Bitcoin, er det første fungerende eksempelet på en såkalt kryptovaluta, bygget på blokk-kjede-teknologien. Men teknologien er ikke kun for rene valutaer. Foto: Dan Kitwood/Getty Images Dan Kitwood/Getty Images
Annonse

Teknologien og oss

Anita Schjøll Brede er teknologi-gründer som bor i Norge og Silicon Valley. Dette er andre tekst i en serie på tre der hun skriver om hvordan teknologien speiler vår egen menneskelighet. Denne uken: Blokkjede-teknologi  viser svakheter ved demokratiske styresett. Første del: Kunstig intelligens viser frem våre egne fordommer.

Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd, sa Winston Churchill. En del avstemninger den siste tiden (Trump, Brexit) har ført til at mange stiller seg spørsmålet om hvorvidt dette med en borger = en stemme egentlig er det lureste vi mennesker har funnet på. Her kommer blockchain, eller «blokkjede»teknologi overraskende inn. Blokkjedeteknologien er en pådriver for endring, eksperimentering og potensielt sett store omveltninger. Den konfronterer oss med spørsmål om hva demokrati egentlig er, om det finnes bedre alternativer til nasjonalstaten. Om hva en «stemme» egentlig er, og hvem som skal ha en stemme – og hvor mye av den.

I dag er demokratier knyttet til nasjonalstater – men må det være slik i fremtiden? Konseptet «nasjonalstat» er historisk sett ganske nytt, og uten å bli for politisk vet vi jo at mange nasjonalstater er mer eller mindre tilfeldige linjer i sanden: beskyttet med våpen, representert av et oppfunnet mønster på et tøystykke som vi kaller flagg, og med en myntenhet vi er blitt enige om har en viss verdi i forhold til andre myntenheter (og som øker og synker avhengig av en rekke forhold langt utenfor vår kontroll).

I de par hundre årene nasjonalstatene har eksistert har noen kommet og gått; i dag har vi omtrent 200. Evaluering av styresettet i disse statene er komplisert, så det er ikke så rart at det ikke har kunnet skje særlig innovasjon – eksperimenter på en hel befolkning er ikke noe man gjør sånn helt uten videre. Vi sitter altså fast i et 200 år gammelt system for organisering som vanskelig endres.

Vi sitter altså fast i et 200 år gammelt system for organisering som vanskelig endres.

Teknologien som i dag kalles blockchain så lyset for første gang i oktober 2008, og ble presentert av den mystiske Satoshi : «Bitcoin: A Peer-to-Peer Electronic Cash System». Tanken om en digital myntenhet uten behov for sentralbank var ikke ny: pengeoverførings-selskapet PayPal er for eksempel tuftet på mye av de samme tankene: Umiddelbar, forsvinnende billig, uavhengig av landegrenser. Men med innføringen av denne nye teknologien kunne man ta det et skritt lenger: man kunne både helt fjerne de store, tunge institusjonene – «mellommennene» – og gjøre det på en måte som var helt transparent og ikke kunne jukses med.

Uten å gå for mye inn på detaljer så er teknologien bak basert på tung kryptografi – matte, om du vil – og at man ikke har en sentral datamaskin som «eier» dataen men tusentalls kopier på en rekke datamaskiner verden over. For å verifisere en ny overføring (en «blokk» som legges til «kjeden» av transaksjoner) så må disse maskinene regne ut et mattestykke der hvert nye regnestykke baserer seg på svarene fra de forrige blokkene. Dermed kan man ikke endre historiske data – og svindel blir mye vanskeligere. Dessuten så ligger det titusentalls av identiske kopier på denne «verdensmaskinen», som sammenligner seg med hverandre kontinuerlig: Så skulle noen klare å endre informasjonen på en, eller fem, eller til og med hundre maskiner, finnes det likevel tusenvis av andre som har rett informasjon, og svindelforsøket vil mislykkes. 

Bitcoin, er det første fungerende eksempelet på en såkalt kryptovaluta, bygget på denne teknologien. Men teknologien er ikke kun for rene valutaer. Når prinsippet er at det som registreres ikke kan endres, i fullstendig transparente transaksjoner, så åpnes veldig mange nye muligheter. Også politiske. 

Blokkjedeteknologi gir muligheten for en stor gruppe enkeltmennesker til å gå sammen om å løse problemer uten å trenge store mellommenn (banker når det gjelder penger, myndigheter når det gjelder pass, publiseringshus for validering av forskning). Og når ti, hundre tusen eller en million mennesker samarbeider om et prosjekt der det ikke finnes en «diktator» på midten som bestemmer alt … Ja, da trenger man en organisert styreform. Demokrati for eksempel.

Og her kommer vi til spørsmålet igjen: Er egentlig ett medlem = en stemme den beste løsningen? Det er jo ikke alle som bidrar like mye til prosjektet som jobbes på? Skulle man heller fastsatt et prinsipp om at jo mer man bidrar, jo flere stemmer har man? Spennende tanke, men ettersom bidrag ofte regnes i kryptovaluta, altså er hvor rik man er, kjennes det ikke helt riktig. At «bare de med eiendom kan stemme» kan ikke akkurat kalles for et demokratisk fremskritt. 

Er egentlig ett medlem = en stemme den beste løsningen?

Andre interessante spørsmål å utforske: Stemmer man på et styre som skal ta avgjørelser, eller skal man selv stemme på hver enkeltsak? Og hvis man skal stemme på enkeltsaker: Bør man kunne bevise at man har lest seg ordentlig opp på saken det dreier seg om? Kanskje hadde det hatt en demokratisk verdi om stemmerne skulle «risikere» noe ved å sette en viss mengde valuta bak valget sitt, altså: «jeg kjenner meg så trygg på at dette er riktig avgjørelse, at jeg setter tusen mynter på det»? Man kan også tenke seg styringsformer der «stemmene» kan distribueres fleksibelt og kontinuerlig, noe som er rake motsetningen til dagens «en stemme hvert fjerde år». Da kunne man kanskje delt opp stemmen sin og distribuert den ulikt: til en spesifikk politisk representant i makroøkonomi, til en MDG-representant i klimaforhandlinger, til en LO-representant i arbeidsrett? Kunne systemet åpnet for at man trakk stemmen hvis vedkommende kom med et utspill man mislikte? Og hvis det kom opp saker som man selv hadde satt seg dypt inn i, og har klare formeninger om, kunne man kanskje stemme direkte inn i avgjørelsen selv, altså som en variant av direkte demokrati – istedenfor å satt sin stemme på en representant?

Det som er så spennende er det nå sitter tusenvis av mennesker og stiller seg disse spørsmålene verden rundt, som skriver sine teorier i kode og prøver dem ut i blokkjedeprosjekter. Disse menneskene engasjerer seg ikke nødvendigvis i politikk ellers; de tør å stille seg spørsmålet hva om ting var helt annerledes? Det skal sies: Mange av disse menneskene har et visjonært anarkistisk verdensbilde. Mange ser statlig inngripen som et voldelig overtramp på individets rettigheter. For en sosialdemokrat fra lille Norge kan dette kjennes fremmed. Samtidig – da Jon Ramvi, grunnleggeren av Blockchangers nylig havnet på Kapitals liste over innflytelsesrike mennesker i Norges finansverden lurte han på om han var «første person i 40 under 40 som stemmer Rødt». Selv har jeg strevet meg grønn – bokstavelig talt – av å prøve å finne politikere som virkelig forstår konsekvensene av den teknologiske omveltningen vi står overfor. Når valget står mellom en venstreside som tviholder på fagforeningen uten å ta inn over seg at arbeidslivet allerede har endret seg, og en høyreside som spiller opp om fremmedfiendtlighet og prøver å late som om verden ikke allerede er global – ja da er det ganske fristende å omfavne de gamle anarkist-idealene fra ungdomsskolen, slenge en stemme til de grønne for å i hvert fall gjøre det lille jeg kan for planeten vår — og anse dagens demokratiske system for utdatert og heller se fremover på nye muligheter.

Det som er så spennende er det nå sitter tusenvis av mennesker og stiller seg disse spørsmålene og prøver dem ut i blokkjedeprosjekter.

Det store spørsmål er selvfølgelig om disse radikale annerledestenkerne vil lykkes? For min del handler det igjen om matte, makten bak store tall og mange forsøk. Der vi fra før har et par hundre nasjonalstater uten særlige muligheter for prøving og feiling, så har vi nå hundrevis, tusenvis av arenaer for utprøving av demokratiske modeller. La oss for tankeeksperimentets skyld si at vi ser 10.000 slike prosjekter bli født det neste tiåret. Prosjektene eksisterer ikke i et vakuum; de lærer av hverandres feil og mangler. De prøver seg frem med ulike former for styringsenheter, ulike former for stemmefordeling, ulike former for avstemning – alt gjort åpent og transparent med solide dataspor som kan analyseres. 95 prosent av eksperimentene kommer sikkert til å være feilslått (litt valuta mistet, noen skuffede drømmer, og spennende læring for andre som prøver seg på noe lignende). Men likevel vil vi sitte igjen med fryktelig spennende data – og noen gode, nye, alternative styringsformer – som kan være essensielle for nasjonalstaten i årene som kommer.

Ti år gammel, så er blokkjedeteknologien til sammenligning kanskje der internett var på sent nittitall. Den er omgitt av mye hype, mange misforståelser – av dommedagsprofeter og helfrelste. Kanskje vil den eksploderende industrien reguleres i hjel, kanskje vil nye og bedre måter å gjøre det på ta over, kanskje vil all entusiasmen bare fisle ut, og Churchill vise seg fremdeles å ha rett. Eller kanskje står vi overfor det som er den mest revolusjonerende muligheten for globalt samarbeid vi noensinne har sett, en ny epoke for hvordan vi bestemmer over samfunnsutviklingen – sammen. Kun tiden vil vise, men det vil garantert gå radikalt raskere enn hva nasjonalstatene til nå har kommet opp med. Demokratiet er dødt, lenge leve demokratiet? 

Anita Schjøll Brede er teknologigründer. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.