Afrika trenger et solsystem, skriver Morgenbladet i sin artikkelserie om infrastruktur i Afrika. Men hva skal egentlig til for å gi lys og varme til de fattigste, lengst ute i solsystemet, lysår borte fra vestlige investorer?
Morgenbladet vier stor plass til kenyanske M-Kopa, som har tiltrukket seg en rekke vestlige investorer, blant dem Norfund. Artikkelen peker på en stor utfordring med at vestlige investorer ofte går i flokk og investerer i selskaper de ser flere andre investerer i.
Det er mange grunner til å tenke positivt om M-Kopa, ikke minst på grunn av deres samarbeid med kenyanske Safaricom, som selv har utviklet en mobilløsning for betaling, en slags Kenyansk Vipps. Dette gjør avbetalingsløsninger enkle og billige, noe som er en forutsetning for mange fattige som skal gå over til solenergi. Det er også et godt tegn at Norfund er blant investorene, siden Norfund skiller seg positivt ut med lokal representasjon som har god fagkunnskap og kjennskap til lokale markeder. Vi må likevel vente med å konkludere om M-Kopa er vellykket som investeringsobjekt og energileverandør i Øst-Afrika. Selskapet må først vise at de kan drive lønnsomt over tid.
Morgenbladet har besøkt en familie og gjør et poeng ut av at batteriene begynner å bli utslitt på det åtte år gamle systemet de har. Det er selvfølgelig ergerlig når ting vi har kjøpt blir utslitt, om det er et solcellebatteri i Kenya eller en oppvaskmaskin i Norge. Det er imidlertid verdt å nevne at dette trolig har vært en svært god investering for familien. Det er vanlig for kenyanske familier på landsbygda å bruke opptil 50 kroner i måneden på parafin. Hvis man holder av denne summen hver måned, vil et solcelleanlegg for en familie være nedbetalt i løpet av 2–3 år, og man kan ha spart nok til å kjøpe et solid nytt anlegg når batteriene sier takk for seg etter åtte års tro tjeneste.
M-Kopa selger hjemmesystemer, små solcellekraftverk om du vil, som ofte gir energi til flere lamper og mobillading. Dette er en løsning som både middelklassen og de fleste fattige har råd til, med andre ord, flertallet av befolkningen. Uansett er ikke M-Kopa løsningen for de omkring to tredeler av befolkningen i Afrika sør for Sahara som mangler tilgang til elektrisitet.
En annen variant er såkalte mini-Grids, litt større solkraftverk som gir energi til flere husstander eller institusjoner som skoler og sykehus.
Vi jobber i ett av de mange områdene i Kenya med svært spredt befolkning og stor fattigdom. For mange her er hverken hjemmesystemer eller mini-Grids et alternativ. Likevel trenger de lys, ikke minst i forhold til barna som ofte ikke har mulighet til å komme i gang med lekser før det er mørkt. Her, og i andre lignende områder, er vi avhengige av å finne fleksible løsninger tilpasset den lokale konteksten. Her snakker vi om små og billige enheter, oftest en kombinasjon av lampe og mobillader.
Kunnskap om riktig bruk av solcelleproduktet, gode ordninger for vedlikehold og ikke minst et kredittsystem som gjør dette til et realistisk alternativ er avgjørende for de fattigste. Vi arbeider med et pilotprosjekt der masaikvinnene i spare- og lånegrupper står for distribusjon og salg. Vi vet ikke om vi lykkes, men vi mener det er gode muligheter for at dette kan gi tilgang til energi til fattige familier, samtidig som kvinner sikres jobb og levebrød.
Investorer og standardløsninger, som vi ser gjennom M-Kopa, er viktig og nødvendig. Men ikke tilstrekkelig hvis vi, som FNs bærekraftsmål sier, «ikke skal utelate noen». Om vi mener at en utbygging av det tradisjonelle energinettet skal nå alle, er eksempelet fra India, der den teknologiske utviklingen har kommet mye lengre enn i Øst-Afrika, ikke oppløftende. Om elektrifiseringen der fortsetter med samme tempo som i dag, vil det gå enda 200 år før den siste landsbyen kan skru på lyset.
Det kan med andre ord ta svært lang tid før alle har tilgang til energi i land med mye fattigdom og spredt befolkning.