Annonse
00:00 - 23. mars 2018

Verdiliberal og klassebevisst – ja visst!

Annonse

Det har vært en usedvanlig kald vinter. Rumpetafsing og rusten retorikk har preget politikken. Uten noen vår i sikte dannet vi i februar Venstreliberal Forening, en partipolitisk uavhengig organisasjon for verdiliberale på venstresiden. Det er mange årsaker bak nødvendigheten i et slikt prosjekt.

Vår viktigste oppgave må være å jobbe for større frihet til enkeltmennesket. Styrkningen av individets frihet kan likevel ikke gå på bekostning av de svakeste i samfunnet – hypotetiske friheter til eksempelvis å leie ut livmoren, eller selge organene sine, vil brukes av dem som sliter økonomisk. Det går et skarpt skille mellom frihet og kommersialisering, men disse blir ofte likestilt av høyreliberale. Det er fullt mulig å bry seg om enkeltmenneskets frihet, og samtidig anerkjenne konsekvensene av strukturene vi lever i.

Å behandle verdier som noe man kan selge vekk i vanskelige tider har konsekvenser for menneskene som blir tvangsreturnert til land i krig, ikke har råderett over egen død, eller blir ofre for statlig stigmatisering av personlige valg. Verdiliberale diskusjoner på venstresiden ties i hjel av politikere som frykter motreaksjoner. Norske partier stirrer seg blinde på meningsmålinger, og kaster ideologi og prinsipper over bord som ballast når skipet tar inn vann. Venstresiden behøver et ideologisk anker som ufravikelig taler for verdiliberale løsninger – i medvind og i motvind.

Partiene lar de høyrøstede konservative legge lokk på debatten i frykt for de tunge etiske diskusjonene.

Tross solid flertall og tverrpolitisk støtte i befolkningen, tør ingen politikere å snakke høyt om aktiv dødshjelp. Det burde ikke handle om hvorvidt, men hvordan det skal innføres i Norge. Debatten rundt aktiv dødshjelp er 20 år på overtid. Partiene lar de høyrøstede konservative legge lokk på debatten i frykt for de tunge etiske diskusjonene.

Den nye rusreformen som fokuserer på behandling fremfor straff er bra, men likevel milevis unna et syn på rusmidler som ikke bunner i stigmatisering – løsningen burde være legalisering og statlig regulering etter Vinmonopolets modell. Både brukere og avhengige må ivaretas, og moralistiske prinsipper hjelper ingen på veien.

Hverken venstresiden eller høyresiden i norsk politikk virker til å øyne skillet mellom frihet og kommersialisering, fra hver sin side av gjerdet. Verdidebattens «to sider» er kronisk delt mellom den totale frykten for kommersialisering, eller det totale fraværet av denne frykten. Vi trenger en nøktern politikk som både ivaretar de svakeste i samfunnet og tør å åpne for nye friheter.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.