Debatt

Trakasseringen fortsetter, for noen

13 prosent av de seksuelt trakasserte juristene var menn. Hvorfor snakker vi ikke mer om dem?

Det siste året har vi fått oppleve hva en kampanje rettet mot seksuell trakassering og diskriminering kan utrette. Vi har sett topper i kulturlivet, arbeidslivet og i politikken gå, og vi har sett en helomvending hva gjelder holdningen til seksuell trakassering på jobb. Spør du meg er vi kommet nærmere et likestilt samfunn av to grunner: For det første lever vi nå i et samfunn med nulltoleranse for seksuell trakassering i arbeidslivet. For det andre lever vi nå i et samfunn der det er mulig å si ifra om seksuell trakassering, for noen.

I en artikkel publisert av Aftenposten den 28. februar fremgår at én av fem jurister har opplevd seksuell trakassering, 87 prosent av dem var kvinner. Det skal ikke store analytiske egenskaper til, før man oppdager at altså 13 prosent av de seksuelt trakasserte juristene, var menn. Hvordan menn har opplevd seksuell trakassering er imidlertid ikke et tema som blir tatt opp. Denne skjevfordelingen er en gjenganger i hele likestillingsdebatten, og ikke bare når det kommer til seksuell trakassering.

I en artikkel i Aftenposten den 30. november i fjor uttrykte Linda Helleland overraskelse over at menn ikke tar lenger farspermisjon etter lovendringen til 10 uker. Hun mente at begrunnelsen var mangel på et genuint ønske om å være hjemme med barna sine. Men, er det egentlig dette som er bakgrunnen?

Som kvinnelig jusstudent blir jeg i samtaler om valg av fremtidig jobb, ofte spurt om jeg ikke heller vil jobbe i det offentlige enn i et forretningsadvokatfirma. I det offentlige er det nemlig sånn at man får mer ferie, bedre pensjon og viktigst av alt: når man jobber i det offentlige er det helt supert å få barn. Og ja, dette er klare fordeler ved å jobbe i det offentlige. Én gang spurte jeg derimot om vedkommende ville anbefalt det samme om jeg var mann. Etter et par sekunders stillhet fulgte det benektende svaret, som vi begge visste ville komme. Hvorfor er det overraskende at menn ikke frivillig tar lenger farspermisjon, når samfunnet ikke forventer at menn skal legge opp til familieliv på lik linje med kvinner? Hadde det ikke vært bedre å fokusere på at menn på enkelte arbeidsplasser opplever negative konsekvenser dersom de tar mer enn 10 uker permisjon, i form av utfrysing, bonustap og tap av forfremmelser?

Misforstå meg rett: Jeg er for likestilling av kvinner, og jeg er utrolig takknemlig for at sterke kvinner før meg har banet vei, slik at jeg har vokst opp uten at mine muligheter har vært påvirket av mitt kjønn. Men jeg mener tiden er kommet for å fokusere på holdningen i Norge når det kommer til likestilling for begge kjønn.

For det er ikke bare fedrekvoten som er problematisk. Enda verre er stigmatiseringen av menns følelsesliv og psykiske problemer. Det snakkes mye om at andelen unge kvinner med psykiske lidelser stiger, men hvorfor fokuseres det ikke også mer på at to tredjedeler av de 5–600 personene som tar livet sitt i Norge hvert år, er menn? Og hvorfor står ingen frem og sier hvor urettferdig det er for dere menn, at vi kvinner får gråte når vi er lei oss, mens de såkalte ekte mennene forventes å holde maska til de er innelåst på rommet sitt?

Diskrimineringen av menn når det kommer til følelses- og familieliv er utrolig problematisk for likestillingskampen. For så lenge det forventes av menn ikke tar like mye permisjon som kvinner, vil kvinner ha et handicap i arbeidslivet. Og så lenge de 13 prosent seksuelt trakasserte jurister som var menn, ikke ønsker å stå frem, fortsetter seksuell trakassering i arbeidslivet for noen.

Så lenge et følsomt kjønn, er et svakt kjønn, er vi alle tapere i kampen for likestilling.

#MenToo.

Anna Emilie Holtermann

Studerer juss i Bergen, nestleder i Juristforeningen og aktiv i Riksmålsforbundet.

Mer fra Debatt