Annonse
10:36 - 21. mars 2018

Musikklærer, er du beredt?

Når nasjonale prøver er like rundt hjørnet kan det synes alarmerende fornuftig for både skoleledere og lærere å kutte ned på musikkundervisning.

Annonse

Litteraturviter og forfatter Elisabeth Løvlie skriver i Morgenbladet den 9. mars at skolen utarmer leselysten. Målstyring tvinger både lærere, elever og foresatte til å ta frem skjemaer og vurderingsark i norskfaget. Den som følger kriterie-oppskriften er sikret en såkalt «god» besvarelse, som læreren friksjonsfritt kan tilpasse sine egne skjemaer som deretter rapporteres videre oppover.

Dette kjenner vi oss igjen i. Friksjonsfrie oppgaver er kjærkomne også i musikklærerens hverdag, som daglig fylles med mål, ønsker og visjoner fra ganske andre kanter enn det rent musikkfaglige. Et oversiktsskapende vurderingsskjema kan fremstå som et greit alternativ for en overveldet lærer, ikke minst når krav om resultatdokumentasjon og ansvarliggjøring fester grepet. Vel å merke i utvalgte fag. På barnetrinnet er det gjerne lesing, regning og engelsk som står i fokus på vei mot de første nasjonale prøvene i femte klasse. Musikklæreren har det slik sett enklere enn lærerne i fag som skal testes nasjonalt og internasjonalt, de som ansvarliggjøres for elevenes resultater like fra første trinn.

Og – blir det ikke mye tid satt av til musikkfaget når elevene øver til sommeravslutningen da (les: synger akkompagnert av en CD-spiller)?

Men heller ikke musikklæreren slipper helt unna. Nyere utdanningsforskning viser at lærere styrer sin undervisning i retning av det som kan og skal vurderes; «teach to the test». Dette kan også komme til syne på tvers av fag, for eksempel gjennom nedprioritering av undervisning det ikke er «fullt så farlig» med. I musikkfaget påvirker skjemaveldet først og fremst indirekte, men det påvirker. Det som ikke er så lett, eller viktig – å telle og måle – faller litt utenfor i et klima der målstyring og vurdering står høyt i kurs. Når nasjonale prøver er like rundt hjørnet kan det synes alarmerende fornuftig for både skoleledere og lærere å kutte ned på musikkundervisning. Det er jo kun for en liten periode, ikke sant, til det verste er over og de viktige prøvene er gjennomført. Og – blir det ikke mye tid satt av til musikkfaget når elevene øver til sommeravslutningen da (les: synger akkompagnert av en CD-spiller)?

Nå revideres læreplanen for norsk skole. Fagene skal fornyes med dybdelæring, kritisk refleksjon og kreativitet som overordnede mål. Som del av forarbeidet til ny læreplan ber Utdanningsdirektoratet om innspill til såkalte kjerneelementer i fagene. «Musikkopplevelse» foreslås her som ett av musikkfagets fire viktigste elementer. «Elevenes sansende og lyttende musikerskap» presenteres som sentralt, med vekt på emosjonelle erfaringer – deriblant eksistensielle møter med musikk. Et slikt kjerneelement kan sies å representere et solid kritisk motsvar til et målstyringsregime.

Når Utdanningsdirektoratet attpåtil foreslår å styrke de praktiske og estetiske fagene, kan det synes som om fremtiden ser noe lysere ut for vår del. Vi setter vårt håp til det som foreslås til fornyelse av musikkfaget, ikke minst til vektlegging av emosjonelle, ja, eksistensielle erfaringer med musikk. Kanskje vil de få litt tiltrengt støtte nå, de lærerne som før i verden fylte klasserommet med friere refleksjon. Lærerne som hadde tid, ork og ’guts’ til iblant å stille de eksistensielle spørsmålene uten nødvendigvis å gripe etter vurderingsskjemaet. Dersom vi tilskriver den ferdige læreplanen en viss praktisk betydning kan det tenkes at kjerneelementer som dette får en slik effekt. Det kan bli mer stuerent å undervise i det som ikke uten videre kan konfigureres til vurderingssystemer. Kanskje blir det OK å være åpen for flere dimensjoner i et fag enn de som kan krysses av i et skjema. Selve skjemaveldet blir vi nok ikke kvitt så lett, all den tid utdanningssystemets «kvalitet» styres gjennom ansvarliggjøring av dokumenterte resultater. Likevel kan en ny læreplan fungere som støtte: Dersom eksistensielle møter med musikk skulle bli forskriftsfestet som sentralt element i ny læreplan for musikkfaget, håper vi at «det uvurderlige» kan bli enklere å forsvare.

Likevel er det en ting vi ikke må glemme: avstanden mellom policy, på den ene siden, og praksis på den andre. Selv om læreplanen «gjør sitt» på det formelle nivået, må det spørres i hvilken grad det ligger til rette for iverksetting ute i virkeligheten. Hvilke forutsetninger har den enkelte skole og musikklærer for å gjøre plass til noe som er så forskjellig fra den skjematankegangen som lenge har vært rådende? Skoleeiere, skoleledere og lærere vil få en viktig, men utfordrende oppgave med å flette nye læreplanintensjoner inn i hverdag og praksis. Her er det for eksempel grunn til å analysere ikke bare holdninger og verdier, men også hvilken handlingsberedskap som finnes ute i felten når nye fagplaner etter hvert skal implementeres. I musikkfaget bør det vurderes hva slags pedagogisk beredskap som trengs dersom eksistensielle møter med musikk skal få økt fokus i undervisningen. Å møte kunstverk og kunstneriske prosesser kan skje på måter som overrasker og ryster, og som i noen øyeblikk kaster elevene ut av skoledagens velordnede systematikk. Om musikk faktisk skal være et fag der dyp eksistensiell opplevelse står i sentrum, må elevene i det minste få erfare et «beskyttet rom» når sterke kunstopplevelser melder seg. Skolen må være beredt når det diskontinuerlige, som ny læreplan nå legger opp til, inntreffer i en ellers kontinuerlig og gjennomsystematisert skolehverdag.

Laura Dobrowen

PhD-stipendiat i musikkpedagogikk, Norges musikkhøgskole

Øivind Varkøy

Professor i musikkpedagogikk, Norges musikkhøgskole, og professor II i musikk ved Oslomet Storbyuniversitetet

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»