10:02 - 07. mars 2018

Klimaendringer kan løses med kapitalistiske verktøy

Fremtidens klimapolitikk ligger like mye hos selskaper som den gjør hos stater. Det kan være en grunn til optimisme.

På morgenbladet.no forrige uke synger Arne Johan Vetlesen et velkjent refreng om at konsumerisme og kapitalisme er skyld i klimakrisen. For å løse problemet anbefaler han statlig regulering og ansvarliggjøring av Kyoto-avtalens Annex-II land. For det første er dette å slå inn åpne dører, hele Norges politiske og administrative apparat har reduksjon av klimautslipp som en hovedprioritet (se Jeløya-erklæringen), og viktigheten av kutt i Annex-II land er ukontroversiell. For det andre nevner hverken Vetlesen eller Arild Underdal (som Vetlesens artikkel er et tilsvar til) næringslivets rolle.

Vetlesen svarer i stor grad på sin egen kritikk når han gjentar at det handler om et kapitalistisk «system». Han har rett i at bunnlinje er et viktig mål på hvor vellykket et selskap er, men han overser andre deler av systemet. Selskaper sysselsetter folk, de finansierer staten ved at de skatter direkte og indirekte, de driver innovasjon og teknologisk utvikling.

Beskrivelsen hans av at det er «irrasjonelt» eller til og med uetisk å søke profitt og vekst gitt kunnskap om negative konsekvenser av slik vekst henger ikke sammen med virkeligheten. Det må i hvert enkelt tilfelle foretas en kost-nytte analyse, ikke bare økonomisk men også sosialt: skal man for eksempel sikre stabil strømforsyning, som kan resultere i bedre livskvalitet for borgere både gjennom deres private tilgang til denne, og gjennom sikker forsyning av grunnleggende tjenester som sykehus og skoler – selv om dette medfører økte utslipp? Fornybar energi står fremdeles overfor betydelige utfordringer knyttet til varierende output, lagring og nettproblematikk, som gjør at det ikke alltid er et tilstrekkelig alternativ.

Hans påstand om at vi «nærmest er dømt til å prioritere nåtid over fremtid» kan nettopp løses av kapitalistiske verktøy. Om klimaendringer eller deres konsekvenser defineres som risiko og prises deretter vil de veie tyngre i for eksempel investeringsbeslutninger, og slik potensielt institusjonaliseres som rasjonelle analysefaktorer. Som vi så et eksempel på i fjor høst da Norges Bank anbefalte at oljefondet skulle trekke seg ut av oljeinvesteringer – ikke av klimahensyn men av finansielle hensyn, grunnet risiko for lav avkastning som følge av reduksjon i oljeetterspørsel.

Strenge reguleringer er vel og bra, men de må sees i sammenheng med aktørene de søker å påvirke. Formaningen om at strenge miljøtiltak bør iverksettes «uansett hvor upopulære de er» faller på sin egen urimelighet når de skal gjennomføres av politikere som må stille til valg. Mitt forslag er å omfavne kapitalismen heller enn å svartmale den. Dette bygger delvis på mitt menneskesyn, kort sagt at folk stort sett vil unngå dårlige ting og bidra til gode ting. Min hypotese (og opplevelse) er at dette til og med gjelder ansatte og ledere i det private næringslivet.

Når Ikea signaliserer redusert forbruk og økt fokus på kvalitet (se fjorårets Black Friday-kampanje) og investeringer i fornybar kraft, Google har 100 prosent fornybart kraftforbruk eller Volvo trekker seg ut av rent fossile motorer åpner det for betydelige globale ringvirkninger. Kort sagt ligger fremtidens klimapolitikk like mye hos selskaper som den gjør hos stater – og det kan være en grunn til optimisme.

«If you can’t beat them, join them» er et godt ordtak.

 

Knut Myrum Næss

Vitenskapelig assistent, Institutt for rettsvitenskap og styring, Handelshøyskolen BI

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse