Annonse
00:00 - 02. mars 2018

Hvordan kan mennesker som bidrar til å bygge opp landet med den ene hånden, bryte det ned med den andre, spør Nora Mehsen.

Hvordan kan mennesker som bidrar til å bygge opp landet med den ene hånden, bryte det ned med den andre, spør Nora Mehsen.

Annonse

Metoo-kampanjen har for alvor slått ned i bistandsbransjen, blant annet med opprullingen av de seksuelle krenkelsene begått av Oxfam-ansatte i Haiti. Beklagelig nok bekrefter emneknaggene #aidtoo og #donoharm at Oxfam ikke ser ut til å være et sjeldent unntak. Snarere vitner det om en dyster virkelighet vi er nødt til å ta på alvor: Bistandsbransjen er plaget med en innvortes epidemi, i form av dens haltende evne til å forebygge og reagere på seksuell trakassering og overgrep i felt.

Det begynner å bli noen år siden jeg sist satte føttene mine i bistandsboblen, nærmere bestemt i landet som ofte ble karakterisert som «verdens voldtektshovedstad». I 2012, nesten ett tiår etter at krigen offisielt var over, var det internasjonale samfunnets øyne rettet mot Den demokratiske republikken Kongo. Den konfliktrelaterte seksualiserte volden begått av soldater – fra både statsmilitæret og opprørsgrupper – ble ansett som en av de største humanitære krisene vi sto overfor.

Jeg var i landet for å intervjue dem vestlige medier ofte fremstilte som ikke-mennesker, barbariske dyr og kroppsliggjøringer av ondskap: soldater i statsmilitæret. Men jeg ville også se nærmere på tilstedeværelsen av de såkalte «hvite hjelperne» – den store mengden av bistandsaktører og FN-utsendte som hadde flokket seg rundt grenseområdet i øst, med mål om å bistå kvinner som var ofre for seksualisert vold. Det jeg ikke hadde forventet, var å få innblikk i en bransjekultur der også maktmisbruk, korrupsjon og tilsløringer av kritikkverdige forhold fant sted. I flere tilfeller ble vaktbikkjene, som skulle reagere på og forebygge seksualisert vold, selv overgripere.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Nevnte paragraf gir nemlig kun visse minoritetsgrupper, som Alis, et vern mot «dehumanisering» og andre «hatefulle ytringer».
Nok en gang blir klassisistene karakterisert som konservative og reaksjonære
Journalisten kunne tatt buss fra Oslo til Göteborg klokken 9.
FFAC kan ha et oppriktig ønske om å hedre søstrenes kunstsamlermor.