Annonse
00:00 - 02. mars 2018

Hva om Jordan Peterson ikke er problemet?

Stjerne med hærskare: Jordan Peterson har fått mange tilhengere på rekordtid. Foto: Carlos Osorio / Toronto Star / Getty Images
Annonse

Nå og da blir en stjerne født, eller i det minste kastet inn i kulturen på brutalt vis. Slike stjerner blir plutselig en del av diskursen, og før vi vet ordet av det, har de millioner av fans, ofte ungdommer oppslukt av hva de nettopp har oppdaget, og med en umettelig sult etter mer.

Jordan Peterson ser ut til å være en slik stjerne, med en bestselger i bokhandlene, en hærskare av følgere på Youtube og et intervju med Channel 4 som er blitt sett av godt over syv millioner. Men hva i all verden er det folk liker ved mannen? Denne uken bestemte jeg meg for å prøve å forstå Peterson-fenomenet bedre ved å lese boken hans, 12 Rules for Life. Jeg ble overrasket over hvor ok den var.

Peterson er tydeligvis teit, og det er et mysterium at han er blitt så populær.

Hvis en finner på å lese andre anmeldelser av boken – for eksempel i Morgenbladet 24. februar – blir man stort sett møtt med en sarkastisk tone som mangler et seriøst engasjement med bokens problemstilling. Peterson er tydeligvis teit, og det er et mysterium at han er blitt så populær. Formentlig hadde Peterson bare hellet med seg ved å appellere til en gjeng tullinger som sliter med å finne svar på livets spørsmål. Og en sånn problemstilling trenger vi da ikke å ta seriøst!

Dette er tonen man møter, men den er fullstendig feilslått. Peterson prater ikke bare vås om hummere og Bibelen. Han påpeker at det virkelig er mulig å befinne seg i en meningsløs tilstand i en kultur som ikke lenger tilbyr svar på hva som er verdt å leve for, eller i det minste har mistet troen på disse svarene. Det vi burde gjøre, er å anerkjenne hva slags vesener vi er, for i en slik beskrivelse kan vi finne en normativ forståelse av oss selv.

Her skriver Peterson i en stolt aristotelisk tradisjon. Det er virkelige svar å finne, og i Petersons forståelse av den menneskelige skjebne ligger svarene blant annet i å omfavne et ansvar for hvem man er. Man skal anerkjenne at vi er vesener med forpliktelser overfor oss selv. Vi må aktivt prøve å realisere oss selv som den formen for vesen vi er.

Det er her Petersons regler kommer inn, som beskriver hvordan man skal harmonisere en selv ved å la fornuften disiplinere ens animalske natur. Dette er så aristotelisk som du kan få det, og jeg blir derfor overrasket når anmeldere forkaster slike elementer som vås. Hvis de har så soleklare argumenter mot tradisjonen Peterson kaster seg inn i, er det på tide at filosofimiljøet hører fra disse geniene som med ren sarkasme kan rive ned et tankesett mange av oss fremdeles respekterer. 

Dette betyr ikke at Petersons verk er perfekt. For det første har han åpenbart ikke fulgt med på Aristoteles’ kritikere når han prøver å grunnlegge den menneskelige form i en slags biologisk essensialisme. For det andre er han langt mer individualistisk enn det aristoteliske rammeverket tillater. Og for det tredje begir Petersen seg tidvis ut på et slags fenomenologisk plan og prøver å fange «dype» sannheter ved den menneskelige væren uten hell. Det er stort sett her Peterson svikter sine lesere ved å tilby vage beskrivelser som ikke helt treffer det som er i spill. På side 201 heter det: «Meaning is when everything there is comes together in an ecstatic dance of single purpose – the glorification of a reality so that no matter how good it has suddenly become, it can get better and better and better more and more deeply forever into the future.» Nettopp.

Så, selv om det er litt å kritisere Peterson for, har han i det minste fullstendig rett i en tese som demonstreres av nesten alle som har sett det som sin oppgave å motbevise mannen: Vi er tydeligvis dårlig utrustet for å diskutere meningsløshet på en seriøs måte. Det er et problem. Hvis man ikke har sett at slik meningsløshet nå opptar flere og flere, har man ikke fulgt med. 

Dette er noe forfattere som Michel Houellebecq har skrevet omfattende om i årevis. En trenger ikke å være den konservative typen som sammenligner antidepressiver med Aldous Huxleys «soma» eller nekter å eie en tv for å se at Petersons popularitet ikke er fullstendig ufortjent. Det er mulig å befinne seg i en kultur som ikke er sikker på sine egne verdier eller ikke klarer å formidle dem videre. Petersons kritikere, såfremt de ikke evner å engasjere med ideene hans på en seriøs måte, demonstrerer dette poenget. Jeg, for min del, er bare glad det ikke ble en religiøs gærning som nådde ut til de unge denne gangen også.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer