Annonse
00:00 - 17. mars 2018

Hva er norsk kultur?

Moderne kristendom, metafysikk og mystikk er er presset ut av den norske hovedstrømmen. Den andre polen i norsk kultur er nesten forstummet i offentligheten, skriver Kaj Skagen. 

Mystikk og opplysning: Haugianervekkelsen i årene rundt 1800 la noe av grunnlaget for norsk nasjonalidentitet og politisk selvstendighet. Maleri: Adolph Tidemand Haugianerne 1848
Annonse

Kaj Skagen

 

Forfatter av en rekke dikt, romaner, essays og sakprosabøker. 

Kjent for essaysamlingen Bazarovs barn fra 1983, der han refser menneskesynet i 70-tallets politiske sosialrealisme. 

Nøkkelromanen Himmelen vet ingenting fra 1988, om selvmordet til en kjent norsk forlagsredaktør, skapte også oppstyr. 

I senere tid har han vært opptatt av å formidle tankegods fra antroposofien og Rudolf Steiner.

Denne uken er han ute med boken Norge, vårt Norge. Essayet er basert på forordet. 

Kilde: Norsk biografisk leksikon

 

Vi lever i en epoke der selve hovedstrømmen er ytterliggående, men betrakter seg som det liberale sentrum fordi den er hovedstrøm. Vår teknologi er ekstrem, men vi har vent oss til det ekstreme. Vår økonomi er ekstrem. Vår industri, som tømmer kloden for verdier og forrykker selve klimaet, er utvilsomt ekstrem. Vår medisin, som skifter menneskenes kjønn etter ønske, er ekstrem, og står like ved inngangen til enda dypere inntregninger i det ukjente. Det som for få generasjoner siden lå bortenfor horisonten, er blitt det normale. «Tingene dras fra hverandre; sentrum brister», som det heter i W.B. Yeats apokalyptiske dikt The Second Coming fra 1919. Hans Jæger, som mødrene i Kristiania brukte til å skremme barna med, er blitt borgerskapets forbilde. Jens Bjørneboe, som i 1967 stod for retten for Uten en tråd, er vår tids Thorbjørn Egner.

Idet den radikale randsonen ble det nye sentrum, forsvant radikalismens konservative og kristne motpol. Det har vært vanlig å betrakte dette som en slags naturprosess. Førmoderne tankeformer som kristendom, mystikk og metafysikk ville forsvinne i takt med fremgangen til den alminnelige kulturutvikling: Idet vitenskap og opplysning opptrådte, ville menneskene ikke lenger søke etter teologiske eller filosofiske forklaringer på livet og verden, men nøye seg med vitenskapelig iakttagelse av hvordan naturen og samfunnet virker, og kunne dermed innrette livet og verden på rasjonell måte til alles beste.

I De nasjonale strateger satte Rune Slagstad opp en annen utviklingsmodell for å forstå hvorfor Norge som nasjon frem til slutten av 1900-tallet hadde vært et vellykket prosjekt. De norske nasjonsbyggere hadde ikke ensidig fulgt det positivistiske mønsteret med å forkaste kristendom og metafysikk til fordel for en teknokratisk eller vitenskapsstyrt samfunnsledelse. Norge hadde lykkes på grunn av et kompromiss mellom «opplysningsrasjonalisme og romantikk», som ikke tilhørte to påfølgende stadier i en positivistisk forstått historisk utvikling, men snarere var to forskjellige moderniseringsmotiver som hadde hatt et parallelt gjennombrudd i Norge i 1830-40-årene.

Kompromisset mellom disse to retningene, den ene med røtter i fransk materialisme og den andre med bakgrunn i tysk idealisme, hemmet begges ensidigheter. Det ble liggende et verdikonservativt kompass i den norske fremskrittstenkningen.

I boken Norge, vårt Norge som kommer i disse dager, hevder jeg at norsk kultur best forstås som det skiftende mangfold av førende åndsretninger som har preget landets idéliv fra Hans Nielsen Hauge til i dag. Striden mellom disse åndsretningene har i de siste to hundre år utfoldet seg som en nærmest «biografisk» utvikling med ett fremherskende ledemotiv: spenningen og kompromisset mellom religiøs mystikk og opplysningstenkning.

Haugianervekkelsen i årene rundt 1800 la noe av grunnlaget for norsk nasjonalidentitet og politisk selvstendighet. Bevegelsen sprang fra en personlig mysterieerfaring – en konkret opplevelse av en guddommelig dimensjon – og skapte samtidig en sosial motkultur med virksomheter innenfor handel og håndverk, industri og bankvesen. Det ga haugianismen et dobbelt preg av mystikk og opplysning.

Vi har ingen dannelse som lar eldre tradisjoner virke modererende på radikale og kulturrevolusjonære eksperimenter.

Denne dobbeltheten er enda tydligere hos en annen sentral personlighet i oppbyggingen av en moderne norsk nasjon: Henrik Wergeland. Men samtidig som Wergeland er blitt kanonisert til stammegud og nasjonalpoet, er han blitt retusjert for å passe bedre til en ettertid som har glemt mystikken.

Bjørnson mente at det geniale ved Wergeland ikke var hans diktning, men hans empati for de ulykkelige og hans innsats for skogplantning og folkebiblioteker. Halvdan Koht så ham som en nasjonalhero som kjempet for folkets selvstendighet. Hans Heiberg kalte hans hovedverk – Skabelsen, Mennesket og Messias – for totalt mislykket. Yngvar Ustvedt mente at hans åndelære var noe «privat» vi kan se vekk fra.

Dermed så han også vekk fra hele den mystiske tradisjon fra gnostisisme, hermetisme og platonisme til Swedenborg og den tyske idealisme, som levde i tidens norske idéliv og gjennomsyret Wergelands diktning.

Et annet innslag av mystikk i norsk kultur stammer fra N.F.S. Grundtvig og folkehøyskolebevegelsen.

Grundtvigianismen var ikke bare en humanistisk kristendomsform, men hadde også et sterkt innslag av nasjonsmystikk hvor bestemte nasjoner og sivilisasjoner representerte forskjellige utviklingstrinn for hele menneskeheten. Dette historiesynet, der Kristi inkarnasjon er en sentral hendelse knyttet til menneskehetens utviklingsgang, går igjen i en nyere mystisk retning som antroposofi.

Den grundtvigianske pedagogikken med sin sterke vekt på det talte ord og det personlige forhold mellom lærer og elev, inngår også i kjernen av Steinerpedagogikken, og mye taler for å se steinerskolene som en videreutvikling av de første norske folkehøyskolene.

Med all sin folkelighet var grundtvigianismen gjennomtrukket av forestillingen om enhet mellom det verdslige og det kristne, det historiske og det kosmiske. Denne mystikken preget den norske lærerstanden på 1870-tallet, som for en stor del var grundtvigiansk utdannet. I siste tredjedel av 1800-tallet ble de grundtvigianske folkehøyskolene økonomisk utkonkurrert av de gratis, offentlige amtsskolene, men lærerne som gikk inn i de nye offentlige skolene, var grundtvigiansk formet.

Slik overlevde grundtvigianismen i Norge gjennom lærerstanden og gjennom de sentrale leseverkene i hele perioden fra 1890 til 1960. P.A. Jensen som laget det første leseverket for folkeskolen – Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet, var grundtvigianer. Hans lesebok, som ble brukt i skolen i perioden 1863–1892, var en praktisk innføring i grundtvigiansk livsperspektiv, som i motsetning til pietismen mente at verdslig dannelse la grunnen for en sann kristendom. Sterkt grundtvigiansk influert var også Nordahl Rolfsens lesebok, som kom i nesten førti opplag på til sammen åtte millioner eksemplarer. Bokverket påvirket vår felles nasjonale identitet med grundtvigianske elementer, først og fremst den sterke vekt på fedrelandskjærligheten, helt frem til ungdomskullene på 1950- og 60-tallet.

Et annet særtrekk ved norsk kulturhistorie er den tyske idealismens lange etterliv i Norge etter at den var blitt avløst av materialistiske tankeretninger i Tyskland. At norsk filosofis fremste hegelianer, Marcus Jacob Monrad, tiltrådte som filosofilærer i 1845, på et tidspunkt da hegeliansimen var gått av moten ellers i Europa, og frem til sin død i 1897 opprettholdt Norge som et tilfluktssted for tysk idealisme, «er et eminent eksempel på norsk isolasjon og utakt», heter det i Norsk idéhistorie.

Men dette er også et godt eksempel på hvor sentral mystikken har vært i norsk kultur. For den tyske filosofiske idealisme med forgrunnsfigurene Fichte, Schelling og Hegel, men også klassiske tyske intellektuelle som Goethe og Lessing, har røtter i tysk middelaldermystikk. Denne mystiske arven er åpenbar hos Marcus Jacob Monrad i hans Christendommens Mysterier (1895), hvor han vil vise at det er mulig for den menneskelige fornuft gjennom intellektuell innsats å nå opp på et nivå hvor den begriper de kristne mysterier som treenigheten, syndefallet og inkarnasjonen.

Denne forsoningen mellom tro og fornuft, mystikk og opplysning, religion og vitenskap går igjen hos Rudolf Steiner, hvis antroposofi også har et forstadium i tysk idealisme.

Et annet sammenfall mellom Monrads hegelianisme og Steiners antroposofi, foreligger i kritikken av darwinismen. I Mennesket i nytt lys (2002) trekker Dag O. Hessen en ubrutt linje fra Monrads darwinismekritikk i Tankeretninger i den nye tid (1878) til antroposofisk inspirert evolusjonstenkning gjennom første halvdel av 1900-tallet fra filosofen Richard Eriksen i mellomkrigstiden til antroposofene André Bjerke og Hjalmar Hegge i darwinismedebattene på 1950-tallet.

Kompromisset mellom opplysning og romantikk førte til at både kulturradikalismen og den kristne mystikken ble støtt ut fra den kulturelle hovedstrømmen. Kjerneverdier i både opplysningstenkningen og verdikonservatismen ble forvist fra det gode selskap. Av det kristne, grundtvigianske, mystiske og idealistiske verdens- og menneskebilde tok den norske hovedstrømmen på 1900-tallet med seg bare en vag natur- og allmennreligiøsitet, en sterk nasjonalromantikk og en kristen etikk som ikke lenger hadde noen indre begrunnelse.

Det verdikonservative kompasset ble borte underveis.

Etter krigen ble Norge en teknokratisk styrt ettpartistat med stor folkelig støtte, en USA-forankret formynderstat med parlamentarisk demokrati, blandingsøkonomi, ekstrem velferd og velstand samt statsstyrt kirke, skole og utdanningsvesen. Det førte til en ny avspalting fra hovedstrømmen: Dogmatisk marxisme og nyradikale strømninger som gikk imot den USA-ledede verdensorden, ble skilt ut som en ny opposisjon.

En grunnideologi i denne nye opposisjonen var tredjeverdenismen, særlig fra og med SUFs gjennombrudd på 1960-tallet. Tredjeverdenismen lot etniske grupper og fattige land erstatte arbeiderklassens rolle i det marxistiske skjema. Etterkrigstidens unge opposisjonelle betraktet Norge som en del av det verdenskapitalistiske system, og inntok sterkt antinasjonale standpunkter av etiske og politiske grunner. Den revolusjonære tredjeverdenist betraktet de fattige befolkningene i land som Folkerepublikken Kina som hele menneskehetens avantgarde, eksemplarisk fremstilt i Dag Solstads romaner.

Parallelt med tredjeverdenismens gjennomslag i toneangivende ungdomsgrupper ble en annen utdefinert åndsstrømning, Georg Brandes’ og Hans Jægers kulturradikalisme, ført frem til sosialt gjennombrudd i ungdomsopprørets epoke og særlig på 1970-tallet, gjennom den nyliberalistiske livsholdning, den seksuelle revolusjon og den nye kvinnebevegelsen.

Men det verdikonservative kompasset ble borte underveis.

Denne tapte pol av kristendom, metafysikk og mystikk må ikke forstås som den fundamentalistiske, dogmatiske kristentroen. Allerede med Hans Nielsen Hauges vektlegging av den personlige erfaring fremfor den skriftlige overlevering, var fundamentalismen et tilbakelagt stadium.

Den tapte polen er moderniseringens andre side, der opplysningen bringes inn i religionen og omvendt, slik som hos Monrad, som ville opplyse mysteriet med intensivert fornuft; hos den yngre Wergeland som ikke så noen motsetning mellom mystikkens tradisjoner og sosialt fremskritt; hos Grundtvig, for hvem himmel og jord gikk i ett; hos den unge Steiner, som i likhet med Monrad ville finne mysterieerfaringen i opplevelsen av ideene.

Det klassiske litterære uttrykk for denne syntesen av opplysning og mystikk, er Henrik Ibsens Keiser og Galilæer, der Ibsen lar mystikeren Maximos omtale «den store hemmelighets rike» som skal bygges på «kunnskapens tre og på korsets tre tilsammen».

Det finnes nok stadig mange mennesker som har et forhold til moderne kristendom, metafysikk og mystikk. Men denne andre polen i norsk kultur er nesten forstummet i offentligheten. Den er blitt privatisert.

Det har ført til at vi ikke lenger har noen kristen tenkemåte som kan motivere til selvbegrensning når det gjelder utvikling og anvendelse av teknologi, eller til å sette ned farten i den irrasjonelle økning av produksjon og forbruk. Vi har ingen mystikk som kan sette individets liv inn i et større perspektiv og begrunne en rasjonell selvdisiplin. Vi mangler et natur- og livsbilde som kan hjelpe oss til å skjelne mellom fremskritt og forvillelse i teknologi og samfunn. Vi har ingen dannelse som lar eldre tradisjoner virke modererende på radikale og kulturrevolusjonære eksperimenter.

Vi har heller ikke noe nasjonsbegrep som kan sikre nasjonal og lokal selvråderett og bremse oppløsningen av det nasjonale fellesskap gjennom isolerende individualisme og grenseløs universalisme. Kulturens sentrum brast da hovedstrømmen ble ekstremistisk.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.