«Kunstens rolle er å stille spørsmål, forsøke å forstå», sier Erik Poppe i et intervju i Morgenbladet sist uke angående utgivelsen av filmen Utøya 22. juli. Journalist Simen Sætres agenda, med flere bøllespørsmål, hadde tilsynelatende ikke samme mål – å forstå. Men journalisme er kanskje ikke for kunst å regne. Jeg opplevde streif av Jante gjennom hele ordvekslingen. Så spørres det: «En person i redaksjonen mente at du ligner mer og mer på Per Fugelli?». Det lyste et hånlig flir fra journalistens side. Aha. Dette er avisens agenda, kanskje. Hva er det med Morgenbladet og Per Fugelli? Så vidt jeg kan se, har ikke denne avisen skrevet noe seriøst om eller med ham siden 2009. Er det ikke kulturelt korrekt, som Erik Poppe antyder?
Jo, forresten. Det kom en kritikk av filmen Siste resept for en måneds tid siden. Der skriver Ulrik Eriksen om paradokset der Fugelli både dyrker seg selv og folk han kjenner som sine ulike flokker. Dette synes jeg har alltid vært en tydelig del av denne livsfortellingen, ikke minst når sønnen Aksel skrev boken Per – et glimt av min far. At Eriksen mener at kona Charlotte holder seg respektfullt i bakgrunnen i filmen, får meg til å humre. Det er nettopp her hun viser tydelig hvem hun er, noe jeg tror Poppe har forstått, nettopp uten ord. Det er noen som tror at den som snakker høyt, den som overdøver andre med ord og meninger, er den som har makten. Jeg så en sterk kvinne som sto trygt ved roret.
Jeg så nylig filmen, samtidig som jeg er i ferd med å lese Per dør. Jeg opplever at filmen og boka flettes sammen på en genial måte, nettopp fordi Poppe evner å gi liv og bilder til Fugellis ord fra en annen vinkel. Fugellis budskap gjennom hele hans beskrivelse av egen sykdom og avslutning av livet opplever jeg som en rik kilde til forståelse av individets plass i ulike sammenhenger. Han våger å vise sterke følelser. Han snakker høyt om at han blir beveget av andres godhet, at han blir fornærmet av kritikk. Han bruker «jeg» til randen, og hvem gjør ikke det i eget hode? Han bekrefter vår selvopptatthet og setter det i en større sammenheng. Ett-tallet som lever med sin flokk.
Med engelsk som morsmål har jeg alltid syntes at ordet «interview» er en fin beskrivelse av meningsveksling. Jeg ser for meg en dialog om ulike syn på en sak. Dialogen – nysgjerrighet – er sterkt savnet her. Var det et telefonintervju, kanskje? Så ikke Sætre ansiktet til den han snakket med? Hva vil han med sine intervjuer?
Kan jeg gi Morgenbladet en oppfordring? Lag et portrett av Charlotte Fugelli. You boys might be in for a surprise!