Annonse
00:00 - 23. mars 2018

Helt naturlig fremmedfrykt

Mennesket kan lære seg til å frykte omtrent alt, men det er god grunn til å skille mellom fremmedfrykt og fremmedhat. 

Utbredt skepsis: Det er vanlig at små barn reagerer med frykt overfor fremmede, men de fleste lærer etter hvert å overstyre denne frykten.
Annonse

EMPATI Hva bunner menneskets samarbeidsevne- og vilje i? Dag O. Hessen publiserte nylig en viktig bok: Vi – samarbeid fra celle til samfunn. Hans hovedanliggende har vært å belegge sin overbevisning om at altruisme, empati og samarbeid er rotfestet i den menneskelige natur, i motsetning til en ensidig vektlegging av mennesket som et egoistisk og kynisk vesen. Evolusjonsbiologen argumenterer overbevisende mot det vulgærdarwinistiske slagordet «alles kamp mot alle». Tvert om er det samarbeid som fremheves.

Hessen gjengir den tradisjonelle evolusjonsteoretiske forklaringen om nytteverdien av slektskapsaltruisme og gjensidig altruisme. Når man tar seg av egne barn, steller man pent med 50 prosent av egne gener og øker dermed sjansen for deres videreføring gjennom kommende slektsledd. Men denne matematiske beregningen fra evolusjonsteoriens ungdom gjør det vanskelig å begrunne hvorfor mennesker «egentlig» bryr seg om andre. Levende mennesker driver ikke med matematiske beregninger når de avgjør hvem de skal oppføre seg omsorgsfullt overfor.

Levende mennesker styres av følelser og det er slike følelsesmessige reaksjoner som er selektert gjennom historiens gang. Det er ikke bare omsorg og kjærlighet som er selektert, men også flere andre emosjoner, slik som interesse og engasjement, frykt, sinne, seksuell lyst, separasjonsangst og lek eller glede. Denne teorien om primære eller basale emosjoner står sterkt i moderne psykologi. Det strides litt om hvilke emosjoner det er snakk om, og jeg har her referert Jaak Panksepps utvalg, men prinsippene er det stor enighet om. Primære emosjoner skal finnes hos alle pattedyr og de skal kunne fremkalles og studeres eksperimentelt. Primære emosjoner er i bunn og grunn adferdsdisposisjoner, mens følelser er den subjektive opplevelsen av å være emosjonelt aktivert.

 

Så godt orientert som Hessen virker å være, er det underlig at han ikke har noen omtale av teorien om primære emosjoner. Også fordi de er grunnlaget for teorien om tilknytning, et annet tema Hessen heller ikke omtaler i særlig grad. Tilknytningsteorien er i dag nærmest paradigmatisk i moderne psykologi og den tjener som referanse for svært mye undervisning ved universiteter og høyskoler. I korthet går den ut på at når barn trigges på frykt eller separasjonsangst og utstøter «distress calls», aktiverer det en omsorgsreaksjon hos forelder som kommer barnet til unnsetning, bringer det i sikkerhet, roer det ned og pleier det. Gjentas dette nok antall ganger, utvikles det et emosjonelt bånd mellom forelder og barn, det vil si at de utvikler positivt ladede representasjoner av hverandre som kommer til syne ved at de «bryr seg om hverandre». Det gjelder ikke bare foreldre, men også andre familiemedlemmer og venner, det vil si familiegruppen. Gjennom slike representasjoner utvikles «the mind». 

Levende mennesker styres av følelser og det er slike følelsesmessige reaksjoner som er selektert gjennom historiens gang.

Har en derfor først evne til å bry seg om medlemmer i familiegruppen, er ikke spranget stort til å bry seg om og samarbeide også med andre medlemmer i flokken. For å gjenta: Mennesker handler ut fra indre representasjoner som modifiseres av andres faktiske adferd, og ikke ut fra matematiske beregninger. Har en først utviklet evnen til empati, er dette nedfelt som et personlighetstrekk som i prinsippet skiller lite mellom familie og andre. En er generelt blitt var for «distress calls».

Likevel er det vanskeligere med medlemmer fra andre flokker, fra utgrupper. Dette er et tema som Hessen diskuterer inngående. Det hadde vært fordelaktig om han her hadde tatt utgangspunkt i den primære emosjonen frykt. Det finnes noen få ubetingede stimuli for frykt hos mennesket, slik som at underlaget svikter, plutselig høye lyder og smerte. Men det aller meste er tillært. Mennesket er det mest lærenemme vesen på kloden og det kan lære seg til å frykte omtrent alt. Selv om det også her er store individuelle forskjeller. Noen er svært fryktsomme mens andre er mer robuste eller likeglade. Hva da med fremmedfrykt? Er dette medfødt eller tillært? Både og. De aller fleste barn reagerer med frykt når de blir eksponert for fremmede fra 5-8 måneders alder av. Det er faktisk så universelt at det brukes til å klassifisere barns tilknytningsmønster. Fremmedfrykt gir god evolusjonær mening. I utgangspunktet bør en passe seg litt for fremmede. Vil de en vel? De fleste lærer etter hvert å overstyre denne frykten.

Hessen diskuterer dette temaet også fordi det har relevans for innvandringsdebatten og for den til tider enorme forskjellen i måten man behandler folk fra egen gruppe på versus en hatet utgruppe. Her er det god grunn til å skille mellom fremmedfrykt og fremmedhat selv om det er glidende overganger.

Plutselig kan vi befinne oss i en mobb.

En viss porsjon fremmedfrykt er ganske normalt og man skal vokte seg vel for å demonisere dette. Fremmedhat er noe annet og da bør vi ty til en annen psykologisk teori som Hessen ikke omtaler. Det handler om projektiv identifikasjon. Det er teorien om at vi kan ha en tendens til å hate eller forakte visse deler av oss selv, at vi «kvitter oss» med disse delene ved å tillegge dem til andre og at vi går til angrep på andre fordi de angivelig har disse egenskapene hvorved vi slipper å angripe oss selv. De hatede andre kan være hvem som helst: jøder, muslimer, homofile, pedofile eller menn som tafser på damer.

Individer er ubehagelige når de tyr til projektiv identifikasjon, men mest ondartet blir det som gruppefenomen. Grupper fremmer lett individuell ansvarsfritagelse og forsterker gjerne følelsesmessig aktivering, hvorved den kollektive kritiske sansen  kan svekkes. Plutselig kan vi befinne oss i en mobb.

 

Er det da menneskets dyriske natur som viser seg på sitt verste? Jeg vil svare nei. Menneskets «dyriske natur» handler først og fremst om våre nedarvede primære emosjoner. Vi er dømt til å reagere med frykt i visse situasjoner og med sinne i andre. Men hat er noe annet. Hessen får litt vansker med å redegjøre for forskjellene fordi han ikke diskuterer temaet kognitiv utvikling. Hat er en relativt komplisert mental operasjon som krever at en har indre representasjoner av den eller de hatede og at en kan tenke om disse representasjonene utenfor den situasjonen som oppleves som krenkende. Hessen forteller riktignok om noen få observasjoner av sjimpanser som foretar grusomme hevnakter. Men menneskets historie er fullstappet av det og det handler om de grunnleggende forskjellene i tenkeevne hos sjimpanser sammenlignet med Homo sapiens. 

Hovedpoengene mine er disse: Ja, mennesket er et gjennomgripende sosialt vesen med kapasitet for omsorg, empati og samarbeid, men også et potensielt grusomt vesen. Det er viktig å være tydelig på hva som er genetisk selektert gjennom historiens gang (primære emosjoner), hva som er grunnlaget for gode relasjoner (erfaringer fra tilknytningsforhold) og hva som er sivilisasjonsprodukter (språkbasert tenkning). Samarbeid spiller på alle disse dimensjonene. 

Sigmund Karterud er professor i psykiatri, siste bok Personlighet (2017)

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.