Debatt

Å helle barnet ut med badevannet

Oppslaget i Morgenbladet stemmer overhodet ikke med realitetene hva de nasjonale leseprøvene angår.

I februar hadde Morgenbladet et større oppslag, og overskriften «Norske leseprøver står til stryk» signaliserer tydelig hva de har kommet fram til. Konklusjonen forsterkes i en faktaboks om kvalitetssikring, der kun to prøver havner i gruppen «Bra», mens over 20 prøver vurderes som «For dårlig». Blant disse finner vi «Nasjonal leseprøve». Vi som utvikler de nasjonale leseprøvene, regnet først med at dette var en feil. Men det var ikke en trykkfeil i Morgenbladet, men forskerne har unnlatt å se på eksisterende dokumentasjon og dermed uttalt seg feilaktig. For å la det være sagt med en gang: de nasjonale leseprøvene som tas av 180 000 elever hvert år, gjennomgår en kvalitetssikring som er svært grundig og omfattende.

Vi har arbeidet i dette feltet lenge, derfor er vi glade for all oppmerksomhet rundt gode verktøy for læring i skoleverket. Dessverre framstår denne kategoriseringen av gode og dårlige prøver som verdiløs all den tid det ikke skilles mellom prøver som er laget etter bestemte psykometriske spesifikasjoner, og prøver som bare er satt sammen for anledningen. De nasjonale leseprøvene er utviklet etter detaljerte rammeverk for å sikre kvaliteten, og de er prøvd ut i flere omganger for å sørge for at tekster og oppgaver som ikke fungerer etter strenge psykometriske kriterier, tas ut eller forbedres. Dette er selvsagt dokumentert i rapporter. Men siden forskerne ikke har henvendt seg direkte til oss ved EKVA, som har lang erfaring med utvikling av leseprøver, så har ikke dokumentasjonen nådd dem. Manglende informasjon fra Utdanningsdirektoratet var altså nok til at de nasjonale leseprøvene ble “underkjent” av forskerne. En fellende dom på så tynt grunnlag svekker dessverre troverdigheten til forskningsartikkelen.

Det er naturligvis uheldig å bruke prøver som ikke har kjente eller dokumenterte egenskaper. Men det er verre å implisere at nesten ingen av leseprøvene holder mål.

De nasjonale leseprøvene for 5., 8. og 9. trinn gjennomføres hvert år av minst 180 000 elever, altså tre hele årskull. I tillegg tar alle 1.-, 2.- og 3.-klassinger kartleggingsprøver for at skolene skal kunne identifisere elever med lesevansker for å gi dem ekstra oppfølging. Dette er altså årlige prøver for omlag 360 000 elever, og det er sannsynligvis disse prøvene – som alle gjennomfører i skoleløpet – de fleste tenker på når de leser at «Norske leseprøver står til stryk». Men verken forskningsartikkelen eller artikkelen i Morgenbladet handler om disse prøvene, med unntak av den ene nasjonale leseprøven fra 2015 som artikkelen nevner, hvor forskerne ikke fikk tak i den dokumentasjon de mente de behøvde. Og dette på tross av at rammeverksdokumentene hvor alle krav er spesifisert, både til faglig innhold og tekniske egenskaper, er åpent tilgjengelige. Prøvene utvikles ved universitetene i Oslo og Stavanger og kvalitetssikres av Utdanningsdirektoratet og eksterne eksperter. Hver prøve har selvsagt en teknisk rapport som er tilgjengelig for forskere og andre, som ønsker innsyn i prøvenes kvalitet og egenskaper.

Det er naturligvis uheldig å bruke prøver som ikke har kjente eller dokumenterte egenskaper. Men det er verre å implisere at nesten ingen av leseprøvene holder mål. Oppslaget i Morgenbladet stemmer overhodet ikke med realitetene hva de nasjonale leseprøvene angår, og det undergraver tilliten til prøvene blant elever, foreldre og lærere. Vi har sjelden sett et så tydelig forsøk på å helle barnet ut med badevannet, helt i tråd med det ordtaket refererer til: « å kaste vrak på eller ødelegge noe verdifullt i et forsøk på å gjennomføre forbedringer».

Tove Stjern Frønes

Astrid Roe

Julius K. Bjørnsson

EKVA - Enhet for kvantitative utdanningsanalyser ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (UiO)

Mer fra Debatt