Morgenbladet publiserte 23. februar en oversatt artikkel av britiske Johann Hari. Her blir et nyttig perspektiv på depresjon dessverre innpakket i overforenkling og sensasjonalisering. Det er ikke betydningsløst når man omtaler det som ifølge WHO gjelder over 300 millioner mennesker og er verdens ledende årsak til uførhet og lidelse.
I artikkelen blir man først gitt en konspiratorisk fremstilling av det som skal være den dominerende oppfatningen av depresjon: En kjemisk ubalanse i hjernen, og som må medisineres. Slike biologiske enkeltforklaringer har sitt hjem i den biomedisinske modellen, som startet sin utfasing allerede fra 1980. Den nå svært utbredte biopsykososiale modellen forstår depresjon som forårsaket av tett sammenvevde biologiske, psykologiske og sosiale faktorer.
Medisiner har også sin plass i slikt helhetssyn. Dette til tross for tilfeller av overforskriving og tidligere selektiv rapportering av effektstudier. Mer omfattende, veloverveide og kritiske gjennomganger er blitt publisert siden. Senest i det samme tidsskriftet som Hari selv fremhever. Gjennomgangen i The Lancet fant at flere antidepressiver faktisk hjelper.
Haris historie er én av flere mulige historier om depresjon.
Hari presenterer så den antatte ukjente og «virkelige historien». Den er at depresjon har ni bestemte årsaker. I realiteten er disse årsakene hverken ukjente eller bestemte. Eksempelvis blir såkalte psykologiske behov trukket frem. Disse er blant annet formalisert i Selvbestemmelsesteorien. Opplevelse av autonomi, mestring og tilhørighet er assosiert med bedre fysisk og psykisk helse, inkludert mindre depressive symptomer. Likevel er det ikke nødvendigvis tilstrekkelig å handle på disse behovene alene. Haris historie er én av flere mulige historier om depresjon.
Det tilbys derfor et bredt spekter av tilnærminger til depresjon. Disse fokuserer på alt fra kjemi, emosjoner, mening, arbeid, tankeprosesser og mer. Ofte vil den enkelte behandler kombinere. Noen behandlinger ser ut til å virke for ulike typer og alvorlighet av depressive vansker. Noen personer må forsøke ulike løsninger før de finner den rette. Behandlinger kan også gå på tvers av enkeltlidelser, såkalte transdiagnostiske behandlinger.
Depresjon er og forstås som noe komplekst både for den som lider av det og de som jobber med det. Haris artikkel ivaretar ikke det. Problemet er ikke at han presenterer et sett med årsaker for depresjon, problemet er at han presenterer de som avgjørende og endelige. Videre at helhetssynet til mange av dem som jobber med depresjon ikke blir anerkjent.