00:00 - 23. mars 2018

Bortenfor akademias symbolske forankring

Jussprofessor Benedikte Høgberg tviholder på en akademisk tradisjon hun umulig kan ense datostemplingen på.

Jussprofessor Benedikte Høgberg har brukt av studentenes tid på å til de grader sole seg i glansen av sine for lengst avgåtte forgjengere. I sin symboltunge åpningstale til studentene 9. mars sidestiller Høgberg pedagogisk undervisning med underholdning. Hun snakker om såkalte «ekte studenter» eller «studenter i ordets rette forstand» og mener studenter som etterlyser pedagogiske forelesninger, er latterlige. Student er man vel når man er innskrevet ved et universitet? 

Høgberg ser ut til å basere sine oppfatninger på sin troskap til universitetets lange tradisjon, som strekker seg tilbake til Platons Akademiet. På spørsmål i Morgenbladet 16. mars om hva hun tenker om å ha blitt fakultetets minst populære foreleser, svarer hun blant annet at «mitt oppdrag er først og fremst å lære studentene dette faget (statsrett)». Det er uklart hva læring innebærer dersom pedagogikk ikke skal være en del av det.

Høgberg hevdet i talen til studentene at professorer ikke trenger pedagogiske evner, og at rettsstaten ble båret frem av kjedelige, mumlende og pussige professorer. Som supplement til pensumlitteratur anser jeg forelesninger ved universiteter for å være en av de mange informasjonskanalene Høgberg ramser opp. Dessverre inkluderer hun ikke forelesninger i oppramsingen. 

Som informasjonskanal skiller forelesningene seg fra pensumlitteraturen på en måte som kan bidra til å åpne universitetet for mennesker fra alle samfunnslag. Her kan nemlig professoren bryte ned det minst tilgjengelige stoffet for studenter som søker seg til forelesningssalen nettopp for å få muligheten til å utvikle bedre forståelse for fagstoffet. En professor med pedagogiske evner vil ha langt bedre forutsetninger for å lykkes i denne jobben enn en uten.

Det er uklart hva læring innebærer dersom pedagogikk ikke skal være en del av det.

Jeg kunne ikke vært mer uenig i at en professor ikke er en lærer. Undervisningen på universitet og i skole skiller seg bare fra hverandre i ordvalg (i skolen time for elever, på universitet forelesning for studenter) og antall registrerte tilhørere. Universitetet er en skole og en forskningsinstitusjon. Professoren er lærer. Pedagogiske evner blir vektlagt ved ansettelse av vitenskapelig ansatte til mitt institutt. Stillingssøkerne avholder en prøveforelesning i forkant av intervjuet og prøveforelesningen blir vurdert på lik linje med personlig egnethet og vitenskapelig produksjon. 

Så lenge vitenskapelig ansatte ved universiteter vektlegger pedagogiske evner ved ansettelse av nye vitenskapelige ansatte, signaliserer institusjonene klart og tydelig at førsteamanuenser skal ha pedagogiske evner. Jeg ser ingen grunner til at dette skal endre seg når førsteamanuensen får opprykk.

Høgbergs ordbruk er lite intuitiv. Talen summerer hun opp ved å vise til det hun kaller akademisk frihet. Som student kan jeg tenke meg frem til at fenomenet dreier seg om som forsker å kunne arbeide uavhengig av byråkrati. Ideelt sett skaper vi offentlig konsensus om hva akademisk frihet er. Det samme bør vi få til med universitetet. 

Hva er et universitet? I realiteten en materiell institusjon det foregår administrering, undervisning og forskning i. Hva bygningens symbolske betydning er, er og blir et definisjonsspørsmål. Hvem bør sitte med definisjonsmakten? Det mest nærliggende å tenke er vel at vi følger en objektiv linje dersom vi lar universitetenes vitenskapelige ansatte definere sin arbeidsplass som noe annet enn virksomhetene den gir plass for. Vi er tross alt innpodet med forestillingen om at et universitet først og fremst huser virksomheten til forskere. Tenker man slik, fornekter man at bekjentskap kan ha like stor betydning i ansettelser i akademia som i andre bransjer. 

At det foregår utdeling av uberettigede medforfatterskap i virksomheten ved norske forskningsinstitusjoner, beviser hva subjektive faktorer kan bety for at vitenskapelig ansatte får opprykk, med de økonomiske og ikke minst institusjonelle godene det fører med seg. Hva som konkret styrer hvem som blir tildelt uberettigede forfatterskap, har jeg fremdeles til gode å få klarhet i. At subjektive kriterier spiller inn, er derfor ikke å utelukke. Etosen Høgberg i defineringen av egen stillingstittel uten videre kan trekke ut av professoratet, kan langt på vei begrense seg.

Jeg anerkjenner ikke den symbolske skillelinjen Høgberg prøver å tegne mellom den delen av befolkningen som underviser elever, og den som underviser studenter. Derimot ser jeg klare forskjeller mellom dem som går inn for å bevisstgjøre seg sine kulturelle oppfatninger, og de som ikke gjør det. Høgberg har bevist at hun faller i siste kategori.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse