Annonse
00:00 - 09. mars 2018

Både hevntørst og indignasjon kan skape energi, skriver Espen Søbye.

Både hevntørst og indignasjon kan skape energi, skriver Espen Søbye.

Annonse

Aktuell bok

 

Eivind Tjønneland

Gripsruds grep

Offentlighetshistorie som ideologi


108 sider

Freigeist Publication 2018

 

En pamflett signert Eivind Tjønneland, rettet mot hans professorkollega Jostein Gripsrud, vekker forventninger om et par timers lesefest og en etterfølgende dyp tilfredsstillelse som bare skadefryden over nedrakking av personer med en viss offentlig status er i stand til å vekke hos et moderne kulturmenneske.

Den kistehvite publikasjonen vekker forhåpninger om at det er en intellektuell bisettelse som skal forrettes, over 108 sider og i 114 fotnoter. Tjønneland opplyser at pamfletten er en fortsettelse av hans anmeldelse av Jostein Gripsruds (red.), Allmenningen, Historien om norsk offentlighet i månedsavisen Ny Tid. Boken ble anmeldt i Morgenbladet av undertegnede.

Eivind Tjønneland er professor emeritus i nordisk litteratur ved  Universitetet i Bergen. Han har sittet i en rekke tidsskriftredaksjoner, skrevet og redigert flere lærde og et par polemiske bøker, og har hatt tallrike studieopphold i Tyskland. Første delen av navnet på pamflettforlaget, Freigeist, altså fri, eller kanskje rettere, flakkende ånd, er en absolutt treffende karakteristikk av Tjønnelands liv og virke.

Grunnen til at Tjønneland – en utspekulert, kompromissløs, reflektert og kunnskapsrik forfatter – ikke får gravd Gripsrud helt ned, er at er at han irriterer seg for mye over at den tyske filosofen Jürgen Habermas’ avhandling om borgerlig offentlighet fra 1962 spiller en så stor rolle i Allmenningen. Uansett hvordan man snur og vender på det: Habermas’ verk er en uomgjengelig referanseramme ingen kan la være å forholde seg til når offentlighet og offentlighetshistorie er temaet. Det gjelder om man er enig, litt enig eller helt uenig med teorien om at offentligheten oppsto som en idealtilstand der kun det beste argumentet var avgjørende til å forfalle til en arena for promovering og underholdning. Litteraturen om Habermas’ teori er formidabel, og Tjønnelands synspunkter på dette verket er, og det pretenderer han vel heller ikke, hverken originale, nye, morsomme eller spesielt rammende. «Hørt det før» blir en standard margkommentar.

En annen grunn til at pamfletten i stil blir litt nølende og stotrende, er at Tjønneland ikke har greid å bestemme seg for om det er Jürgen Habermas eller Jostein Gripsrud som skal være hovedmotstander. Han sikter snart på den ene, snart på den andre, og fyrer av titt og ofte, men skifte av mål svekker killerinstinkt og treffsikkerhet.

 

Når det er sagt, må det straks føyes til at det er mye å glede seg over, for eksempel er det svært så underholdende at når Tjønneland roser en forfatter (Anders Johansen) for et godt kapittel, da er det godt fordi vedkommende forfatter har brutt med Gripsruds idealiserte Habermasinspirerte offentlighetssyn. Når en annen forfatter (Martin Eide) skriver et dårligere kapittel enn han har for vane, er det fordi han har hørt for mye på Gripsrud. Der Tjønneland dyrker sin evne til slike ondskapsfulle konstruksjoner, innfrir pamfletten alle forventninger.

Det kler imidlertid Tjønneland dårlig når han kritiserer Gripsrud for at han blander sammen er og bør og forveksler ideal med virkelighet. Herregud, hvem gjør ikke det? Tjønneland, som har stått frem som en tapper og heroisk forsvarer av kulturradikalismen, kan da ikke selv tro at det er mulig å lage et absolutt skille mellom idealitet og virkelighet? Her har han falt tilbake til et langt mer primitivt standpunkt. Også når Tjønneland kritiserer Habermas for ikke å ta hensyn til Max Webers verdifrie idealtyper, blir bakken i bratteste laget. Merkelig at den retorisk- og sjangerbevisste Tjønneland tynger pamfletten med den høyst så problematiske idealtypen som bare er ideell i logisk, men ikke i praktisk forstand.

 

Allmenningen er skrevet for å gjøre det bergensk provinsielle med Torgallmenningen til en gresk agora og dermed ideell offentlighet, hevder Tjønneland, og er igjen på høyde med pamflettformatet. Leseren blir naturligvis mistenksom, men det spiller den durkdrevne Tjønneland på. Er han blitt dårlig behandlet i Bergen og er ute etter å hevne seg? Eller er det bare indignasjon over en dårlig bok som er drivkraften? Eller begge deler? Både hevntørst og indignasjon kan skape energi som det kan ta vel hundre små sider å brenne opp.

Aktuell bok II

 

Jostein Gripsrud (red.)

Allmenningen. Historien om norsk offentlighet

658 sider

Universitetsforlaget 2017

Medforfattere: Ida Andersen, Knut Dørum, Martin Eide, Eirik Nymark Esperås, Anders Johansen, Leif Ove Larsen, Peter Larsen, Erlend Lavik, Synnøve Lindtner, Hallvard Moe og Terje Rasmussen.

Jostein Gripsrud er professor i medievitenskap ved UiB.

 

Belegg for at det er bergenssjåvinisme som ligger bak den idealiserte offentlighetsteorien som presenteres i Allmenningen, finner Tjønneland i at Jostein Gripsrud skal ha opptrådt som støttespiller for statlig støtte til TV 2. Tjønnelands tankegang er altså at Gripsrud trenger en offentlighetsteori som er såpass vid at TV 2 blir en respektabel representant for den.

Hvorfor skulle Gripsrud ha interesse av å definere den resonnerende offentlighet så vid at den omfattet TV 2? Jo, fordi et stort mediesenter er under bygging i Bergen, og det skal huse TV 2, Bergensavisen, Bergens Tidende og sist, men ikke minst, nettopp Josteins Gripsruds Institutt for informasjons- og medievitenskap. Allmenningen blir altså ifølge Tjønneland en slags filosofisk begrunnelse for ikke bare bergenspatriotismen og distriktspolitikk, men for at Gripsruds institutt skal få flottere lokaler!

Med Tjønnelands egne ord: «Man kan dermed tolke Gripsruds mediehistorie som et innspill i en slags kosmetisk oppsminking av offentligheten med habermasianske midler som skal gi et Bergensbasert medium mer pengestøtte. For å oppnå dette, er det viktig å bortforklare forfallet.»

Hvis dette er riktig, går det da an å beskylde Gripsrud for å representere og å spre falsk bevissthet, slik Tjønneland gjør i innledningen når han forsikrer om at metoden i pamfletten er ideologikritisk? Gripsrud må ha vært meget bevisst og klar over hva han skulle, ifølge den konspirasjonslignende teorien Tjønneland har utviklet både som forklaring på og fortolkningshorisont for Allmenningen. Ifølge pamfletten skal Gripsrud også være ridd av angst og frustrasjon for at hans skjønnmaling av offentligheten skal bli avslørt. Men burde han ikke, hvis pamfletten har rett, være mye engsteligere for Tjønnelands avsløring?

Det virker ikke som om pamflettskribenten tror på sin egen teori, og dermed skjer det igjen: Den som med flid og møye graver en grav for andre, faller selv i den.

Annonse

 

 

Mer fra Ideer

«Tanken om humanisten som forvalteren av det som er mykt, dypt og høyverdig, var alltid diskutabel.»