Annonse
08:44 - 18. februar 2018

Vi trenger et språk for tiden vi lever i

Jeg klarer ikke helt å godta det bildet som futurister og fremtidsoptimister tegner, av hvor vi er på vei. Det er noe som mangler. Men hva?

Fortid og fremtid: Osmanske dokumenter, vist ved hjelp av kunstig intelligens, i en installasjon av kunstneren Refik Anadol i Istanbul. Foto: Chris McGrath / Getty Images
Annonse

Da jeg var i Silicon Valley for et år siden møtte jeg Larry Brilliant. Larry er 74 år og lege, han var turbuss-legen til The Grateful Dead, eier et ashram i Himalaya som Steve Jobs frekventerte, og var med på å utrydde kopper gjennom Verdens helseorganisasjon, der han jobbet tett med vår egen Gro Harlem Brundtland. 

Larry er med andre ord en klok og bereist mann. Da jeg tok opp problemet med futuristenes visjoner, satte han fingeren på det: De mangler en historie. Skal du si noe meningsfylt om fremtiden, da må du også ha med deg fortiden. Du må ha en forankring.

Det er et godt svar, og det er riktig. Men mer generelt mangler vi ikke minst et språk – en måte å snakke om dette, som gir mening fra et menneskelig perspektiv, med forankring i historien, men også i filosofien, samfunnsvitenskapen, psykologien og humaniora. Vi trenger å snakke om teknologien og hva den gjør med oss, og med samfunnet, med et språk som alle kan forstå.

Roboter, hvilke roboter er det egentlig snakk om?

Når det er snakk om eksponentiell teknologi, da snakker vi om ting som er så avanserte at de færreste egentlig forstår det – altså virkelig forstår det. I stedet er det noen gjengangertemaer man faller tilbake på. Robotene kommer og stjeler jobbene våre. Kunstig intelligens kan bli så avansert at vi mister kontrollen, og det blir en trussel mot menneskeheten. Men, alt dette er bare grove forenklinger. Samtalen blir overfladisk og hul. Roboter, hvilke roboter er det egentlig snakk om? Og hva med digitalisering, eller «AI» … hva betyr det? Ingen under 30 år snakker om «digitalisering», og resten mener ulike ting. Og kunstig intelligens (AI), dette er heller ikke en bestemt, klart definert ting – det finnes ingen menneskehjerne som er gjenskapt i binær kode. AI er bare et samlebegrep for et mylder av ulike teknologier og trender, maskinvare og programvare, fra ulike disipliner og brukt til ulike formål.

Nå er det jo faktisk en reell utfordring at mange arbeidsplasser vil bli forandret eller automatisert som følge av ny teknologi. Men budskap som at «robotene tar jobbene våre» blir fort fjernt og abstrakt. Den store utfordringen vi i stedet bør trekke frem, er denne: «Vi har ikke et godt nok språk for den teknologiske samtiden vi lever i.»

Frykt er én av de mulige reaksjonene på at vi ikke forstår. I den andre enden har du optimistene som regner med at ny teknologi uten videre kommer til å rydde opp i alt fra klimakrisen til verdens fattigdom.

Ser vi på historien, slik Larry Brilliant oppfordrer til, ser vi at teknologiens utvikling i store trekk sammenfaller med bedre levekår og større frihet for oss mennesker. Ikke alle, men mange av oss har det enklere i dag enn noensinne før. Men ikke all teknologi er til det bedre. Det kan være overflødig og forstyrrende, eller direkte usunt og ødeleggende. Uansett kan det være farlig å tenke at utviklingen er målrettet, når vi kanskje egentlig er mer eller mindre blindt på vei inn i det ukjente.

De som driver utviklingen fremover, og har bakgrunn fra teknologi og vitenskap – hvilket forhold har de til alt dette? Tenker de på å skape produkter som er mest mulig effektive, eller produkter som er mest mulig etiske?

Ta for eksempel de som utvikler Facebook-algoritmene. De har utvilsomt stor teknisk evne. Men hva med forståelsen av hvordan det de skaper påvirker brukerne, i den andre enden?

Tenåringer møtes mindre, de dater mindre og er senere ut med sex, de tar lappen senere, de sover dårligere og har mye større sannsynlighet for å føle seg ensomme.

Blant tenåringer – storforbrukerne av de sosiale mediene – er det skjedd en tydelig økning i ensomhet, depresjon og selvmord som sammenfaller med utbredelsen av smarttelefoner. Tenåringene møtes mindre ansikt til ansikt, og lever i stedet sine sosiale liv på nettet – mens de sitter hjemme på soverommet. I en dyptgående artikkel i septemberutgaven av The Atlantic trekker psykolog Jean M. Twenge frem en slående innsikt: Nemlig at det i 2011 for første gang på 24 år var mindre sannsynlig blant tenåringer at de skulle drepe hverandre, enn at de dreper seg selv. De møtes mindre, de dater mindre og er senere ut med sex, de tar lappen senere, de sover dårligere og har mye større sannsynlighet for å føle seg ensomme.

Jeg har opplevd at mange i denne bransjen nærmest unnskylder seg for at bakgrunnen deres er fra humaniora og ikke realfag. Men en skal ikke unnskylde seg for det – snarere tvert imot. Vi trenger tverrfaglighet for å kunne belyse konkrete teknologier og hva de faktisk betyr for enkeltpersoner i dag. Vi trenger forankring i flere disipliner for å kunne styrke vår evne til å leve i en tid styrt av algoritmer og kunstig intelligens.

Når vi ser at det faktisk kommer en større automatisering, vil vi se at mennesket må ta i bruk andre egenskaper enn det vi kanskje har vektlagt tidligere. Og det kommer nettopp innen disipliner som humaniora og samfunnsvitenskap, slikt som å kunne ta etiske valg eller å tenke kreativt. Vi må gå til filosofene og psykologene og de som kan se på det som er genuint menneskelig, og som kan hjelpe oss å finne verktøy for å navigere i en tilværelse ulik noe vi tidligere har vært med på.

Tenåringsjenter er ikke skikket til å bli eksponert for og manipulert av algoritmer som gjør dem hekta på likes.

Vi er rett og slett ikke skikket til å skjønne hva kunstig intelligens kan komme til å gjøre. Og tenåringsjenter er ikke skikket til å bli eksponert for og manipulert av algoritmer som gjør dem hekta på likes. Da spiller det ikke noen rolle at de er den sunneste generasjonen noensinne, som ikke bruker dop, for de er jo nettopp totalt dopet hele tiden.

Uansett går det an å ta en mellomposisjon mellom å frykte teknologien og å omfavne den blindt. Begge deler bærer preg av forenklinger og mangel på flere ulike perspektiver – det blir kort sagt for unyansert. Språket vi bruker om dette er ikke godt nok, vi har ikke klart å utvikle det.

Det er et sitat jeg elsker av Fei-Fei Li, leder for Stanford-universitetets AI-lab og forskningsleder for Google Cloud, fra et intervju med MIT Technology Review i høst: «Når du lager teknologi som er så gjennomgripende og så viktig for menneskeheten [som kunstig intelligens], vil du at den skal bære med seg hele menneskehetens verdier, og tjene hele menneskehetens behov. Hvis utviklerne av denne teknologien ikke representerer alle samfunnslag, da er det veldig sannsynlig at det blir en partisk teknologi. Jeg sier dette som en teknolog, en forsker, og en mor. Og vi trenger å snakke om dette veldig klart og tydelig.»

Skal vi gjøre det, da trenger vi flere perspektiver – og et bedre språk for tiden vi lever i.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer