Kronikk

Verdensmestere i integrering

Ap har tatt opp konkurransen med Frp i innvandringspolitikken. Men det er integrering vi bør satse på.

«Vi må tørre å ta debatten» er en frase som høres ofte. Ikke minst når det gjelder innvandring. Vi hører også ofte spørsmålet om hvorvidt man ønsker en streng eller liberal innvandringspolitikk. «Streng, rettferdig og human» er blitt en gjenganger de siste dagene. Men hva betyr det egentlig?

For å få en god debatt bør vi kanskje introdusere noen nye ord? Hva med å snakke om en hensiktsmessig innvandringspolitikk? En offensiv innvandringspolitikk? En proaktiv innvandringspolitikk? Nå har regjeringen skilt innvandring og integrering. Det er en konstruktiv begynnelse.

Med Aps nye innvandringspolitiske talsperson, Masud Gharahkhani, har vi fått bred enighet i det politiske landskapet om at vi egentlig ikke ønsker noen innvandrere. Det er i og for seg helt i tråd med norsk tradisjon. Norge har alltid hatt en streng innvandringspolitikk. Vi har stort sett hatt stengte grenser og innvandringsstopp. Det var en liten åpning for politiske flyktninger før krigen, der jødiske flyktninger fra Tyskland ikke ble regnet som politiske. Og et lite vindu for ungarske flyktninger etter revolusjonen i 1956. Vi åpnet også litt opp etter folkemordet i Srebrenica, da vi tok imot 14 000 flyktninger fra krigen på Balkan på 1990-tallet.

Men nå må vi ha tre tanker i hodet samtidig:

1) Vi må ha medfølelse med mennesker som lider og mennesker som er på flukt fra overgrep. Dette betyr naturligvis ikke at vi kan huse alle som lider eller er på flukt. Men at vi ikke kan huse alle, betyr ikke at vi ikke kan huse noen. Det er klart at vi får mer ut av hver krone ved «å hjelpe dem der de er». Derfor må vi tenke både – og, ikke enten – eller.

2) Realpolitikk er et begrep man ikke hører så ofte lenger. Vi har en moralsk forpliktelse til å hjelpe hverandre. Som medmennesker, som nasjoner, som samfunn og som europeisk fellesskap. Det er en åpenbar skjevdeling av hvilket ansvar ulike land i Europa tar for mennesker på flukt. Det er ingen tvil om at Italia og Hellas står for brorparten av innsatsen så langt. Det er heller ikke til å stikke under stol at Tyskland og Sverige har hatt åpnere grenser enn noen annen stat i Europa.

Det er like åpenbart hvem som er verstingene i klassen, men Tsjekkia har tatt imot tolv av flyktningene EU ba dem huse, mens Ungarn og Polen også har sluppet inn svært få. Det er her realpolitikken kommer inn. At EU trekker disse tre landene for EU-domstolen er et viktig signal. Om det vil føre til noen endring i deres innvandringspolitikk er usikkert. Norge har et annet verktøy, nemlig penger. Vi gir Polen åtte milliarder kroner i bistand. Jeg synes samtalene mellom norske og polske myndigheter bør dreie seg om mer enn fisk. De bør handle om utviklingen av det polske demokratiet, om støtte til Polens sivilsamfunn, sikring av rettsstaten og domstolenes uavhengighet, ta opp vedtak av lover som innskrenker ytringsfriheten og fremmer historierevisjonisme – og at Polen tar sin rettferdige andel av flyktninger i Europa.

3) I hvilken grad innvandring blir et problem for Norge på sikt avhenger av hva vi gjør – av hvor godt vi lykkes med integreringsarbeidet. Det er ingen tvil om at antall innvandrere som er utenfor arbeidsmarkedet er for høyt. Det hadde vært bedre for alle om tallet ble halvert raskt. Debatten vi må ta er nemlig integreringsdebatten. Det er den vi faktisk ikke har tatt ordentlig. Dersom vi setter oss som mål å bli verdensmestere i integrering vil vi, selv om vi ikke vil kunne slå Canada med det første, kunne bli mye bedre enn vi er i dag. Akkurat som vi husker og verdsetter våre gamle OL-mestere, er det viktig å huske våre seiere i integreringspolitikken – hvor mye majoriteten og minoritetene faktisk har fått til i fellesskap. Dersom vi blir enda bedre på integrering enn vi er i dag, vil vi også kunne få en offensiv og proaktiv innvandringspolitikk.

Økt innvandring vil tjene oss på flere måter. Dels behøver vi flere hender, dels gir større mangfold oss høyere produktivitet. En undersøkelse gjort av konsulentselskapet McKinsey i 2015, kalt «Diversity matters», viser at bedrifter som er etnisk mangfoldige har 35 prosent større sannsynlighet for å være lønnsomme. (Bedrifter med god kjønnsbalanse har 15 prosent større sannsynlighet for lønnsomhet.)

Når etnisk mangfoldige bedrifter er mer lønnsomme, er det også mulig at etnisk mangfoldige samfunn kan være mer lønnsomme.

Vi må imidlertid ha både et kort og langt perspektiv. I det korte perspektivet må vi bli bedre på å integrere flyktninger og immigranter raskere og bedre. Sosial integrering er å mestre norsk og ta del i grunnleggende samfunnsaktiviteter som jobb, dugnader i nærmiljøet og stille på foreldremøter. Men for å bli verdensmester i integrering er det ikke nok at våre immigranter er sosialt integrert, de må også bli kulturelt integrert. Kulturell integrert er man når man også får med seg Dagsrevyen, kan norsk historie, følger med på vintersport og kanskje til og med går på teater.

Det sies at den jødiske minoriteten er en av de best integrerte. Ikke bare i Norge. Det er nok fordi vi har 2000 års minoritetserfaring i kofferten. Vi er nær sagt en profesjonell minoritet. Jødiske immigranter har alle som mål å bli raskest mulig integrert, og har en sensitivitet for det som er sentralt i landets kultur. Det som er viktig for å bli godt integrert. Men det viktigste er naturligvis språket. Jeg merket allerede som barn at enkelte i vår menighet så ned på medlemmer som snakket gebrokkent norsk. Barna skulle i hvert fall snakke norsk uten aksent.

Det sies at den jødiske minoriteten er en av de best integrerte. Ikke bare i Norge. Det er nok fordi vi har 2000 års minoritetserfaring i kofferten.

Frykten for assimilering er lett å forstå. Men den beste måten å motvirke assimilering er ikke å isolere barna, men å styrke deres jødiske eller muslimske identitet. Når vi lever som minoritet må vi erkjenne at vi ikke kan tvinge barna å gifte seg jødisk. De må selv velge et jødisk familieliv.

Det er helt naturlig for oss å sette mål om antall medaljer i OL. Ingen synes det er merkelig at det norske folk forventer å være best i verden i nordiske grener. Jeg håper vi også kan sette oss som mål å bli blant de beste i verden på integrering. Jeg håper vi kan tørre å ta debatten om integrering med like stort engasjement og inderlighet som vi tar debatten om doping.

Det går fint an å spise shabbesmiddag med familien fredag kveld, gå i synagogen på lørdag og samtidig være lei seg for at ikke Ole Einar Bjørndalen blir med til OL i Sør-Korea. Heldigvis har vi med Klæbo som skal delta i barneskirenn der om få dager.

Mer fra Kronikk