Annonse
00:00 - 23. februar 2018

Unyansert grøftesortering

Annonse

«Norske leseprøver står til stryk», roper Morgenbladet i en artikkel om testverktøy i norsk skole sist uke. Men nå er det et godt stykke vei å gå fra påpekninger om ønskede tilleggsmålinger for pålitelighet (reliabilitet) og målesikkerhet (validitet), til det å gi prøven som helhet strykkarakter. Det tror jeg ikke professor i spesialpedagogikk Monica Melby-Lervåg mener å gjøre heller, men det er det inntrykket hele denne artikkelen etterlater. I kjølvannet av den unyanserte grøftesorteringen er det flere gode kartleggingsredskaper som blir sittende med et ufortjent tillitsproblem hos brukerne.

Det er ikke vanskelig å slutte seg til utgangspunktet for studien: å skulle rydde opp i skogen av gode, halvgode og dårlige kartleggingsverktøy rettet mot lesing i skolen. Det groveste eksempelet på det siste, Carlstens leseprøve, har som Melby-Lervåg sier vært det desidert mest brukte verktøyet i norsk grunnskole i flere tiår. Det er en kartleggingsfaglig skandale at denne prøven, med PPTs velsignelse, har fått råde grunnen og fremdeles gjør det. I løpet av 10 minutter står en tilbake uten visshet om noe som helst om elevens lesing: ikke feillesninger, overhopp, gjetting, forståelse, i ytterste konsekvens trenger ikke eleven ha lest et ord, men tatt noen sjanser på å sette klammestreker.

Logos gjør det stikk motsatte. Med internasjonal forskningsforankring i bunnen har denne utviklet seg til å bli det desidert beste kartleggingsverktøyet overfor elever med store, ofte dyslektiske vansker. Med nestoren innenfor norsk leseforskning, Torleiv Høien, ble det fra 80-tallet banet vei for å komme seg ut av skogen av skjønnsmessige vurderinger så langt råd, helt uten bistand fra «velmenende praktikere», som Melby-Lervåg så nedlatende uttrykker det. 

Det er en kartleggingsfaglig skandale at Carlstens leseprøve har fått råde grunnen og fremdeles gjør det.

Logos tar opp i seg erkjennelsen av at tidsfaktoren er en like viktig faktor for å måle graden av automatisert ordlesning som det å lese ordet riktig. Her henter en ut data for hvert ord i forhold til ulike lingvistiske dimensjoner (ordlengde/frekvens/kompleksitet), en kategoriserer alle feillesninger i en serie feiltyper, en får et nøyaktig mål på riktig antall lest ord per minutt, leseflyt, lese-lytte og begrepsforståelse, fonologiske og visuelle ferdigheter, minneprøver og så videre. Alle resultatene knyttes inn mot den teoretiske lesemodellen for så å kunne meisle ut adekvate tiltak. Ingen andre tester er i nærheten av å gi en slik detaljkunnskap som basis for operasjonaliseringer av store lesevansker som Logos.

Som leksolog og leselærer gjennom fire tiår i grunnskolen har jeg sett dette gjennom flere hundre testgjennomganger. Ti år med sertifisering av lærere over hele landet har gitt skoler egen beredskap for å bruke dette redskapet, og erfaringene fra denne praksisen er ikke noe en kan kimse bort med noen små statistiske innevendinger som delvis er ukorrekte.

Logos-testen er i en kontinuerlig forbedringsprosess gjennom samarbeid mellom Logometrica og brukerne av testen. Den har derfor ikke noe å gjøre i Morgenbladets sammenblanding av tester og screeningprøver.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»