I Morgenbladet 26. januar gir Tilregnelighetsutvalgets sekretærer Anders Løvlie og Nils Gunnar Skretting et slags svar på innlegg fra undertegnede (19. januar) og daværende justisminister Per-Willy Amundsen (12. januar), i debatten om regjeringens forslag til ny utilregnelighetsregel.
Amundsen påpekte i sitt innlegg at utvalget kunne ha foretatt en bedre utredning av alternative regelformuleringer. Løvlie og Skretting svarer at Tilregnelighetsutvalget viet nesten 100 sider til problemstillingen. Men ingen har anklaget utvalget for ikke å vie nok plass til denne. Det er ikke antallet sider dette står om. Svakhetene ved utredningen ligger i utvalgets egne vurderinger. Det er disse som forklarer all den kritikk utvalgets lovforslag er blitt møtt med – så vel i høringsrunden som i avisinnlegg og juridiske fagartikler – og som har ledet til regjeringens alternative lovforslag.
I Amundsens og mitt eget innlegg presenteres en rekke faglig forankrede innvendinger mot psykosekriteriet i den någjeldende utilregnelighetsregel. Man bør kunne forvente av sine meningsmotstandere at slike innvendinger møtes med siviliserte motargumenter. Løvlie og Skretting henfaller i stedet til usaklige påstander om at de som har en annen oppfatning, farer med «bullshit» og driver «bevisst tåkelegging». Å bli stemplet som «postfaktuell» av kolleger som unnviker faglige diskusjoner, og som uriktig hevder å representere «et nært samlet juridisk og medisinsk fagmiljø», er nær sagt surrealistisk. Dette siste stikk fra Tilregnelighetsutvalgets sekretærer virker desperat. Det hele faller på egen urimelighet.