«Etikeren» er min favorittspalte i Morgenbladet, men for en gangs skyld ville jeg svart veldig annerledes enn Trond Berg Eriksen i sitt forrige svar. På spørsmålet om dyder som kyskhet og måtehold er blitt avleggs, svarer han ja, både fordi «'dyder' er en modell for etikken som er temmelig avleggs og forkommen» og fordi «måtehold forutsetter et spareregime hvor knappheten rår, men blir meningsløst i en økonomi hvor alle tjener på ekspansivt forbruk».
Jeg tenker omvendt, både globalt og individuelt. Globalt: Jorden knekker sammen av overforbruk, flyreiser og matsvinn, samtidig som folk sulter. Individuelt: Platon og Aristoteles løftet frem måtehold som veien til å bli lykkelig. Begjæret blir aldri fornøyd, men vil alltid ha mer penger, makt, mat og sex. Slik er vi skrudd sammen fra evolusjonens side: Vi er naturlig disponert for å sammenligne oss med dem rundt oss og ville være bedre enn dem, samtidig som vi ønsker å holde oss til dem som er like oss, og dermed blir man lett fanget i en evig misfornøyd jakt på mer. Den kontinuerlige sammenligningen med glansbilder i sosiale medier som presses på alle, gjør misnøyen og skammen større enn noen gang.
Sannheten er derimot som Platon sier, at begjæret trenger den rette balansen. Ting er bedre når du har gledet deg til det, maten smaker bedre når du er sulten, vinen er bedre i helgen enn hver dag, ferien bedre når du har jobbet godt – alt dette i en balanse mellom behov og tilfredsstillelse hvor selv noe så banalt som å gå på do når man virkelig må, er godt. At mennesker lever måteholdent er godt for Jorden, og det er godt for oss å gjøre det som er rett.
Aristoteles innså med stor realisme at for å kunne oppnå et slikt godt liv må man utvikle dyder, altså vaner eller karaktertrekk, som gjør at man naturlig vil det som er godt (den gylne middelvei), fremfor det som det umiddelbare begjæret tilsier. Mer enn noen gang er måtehold i møte med varer og mennesker dyder som både enkeltmennesket og kloden trenger.