Annonse
00:00 - 16. februar 2018

Stump tv-en!

Middag foran tv-en oppfattes som et dårlig valg, men på skolen har ikke barna noe valg i det hele tatt: Spisepausen er blitt obligatorisk Brannmann Sam- eller Youtube-tid.

. .
Annonse

 Da jeg gikk på skolen, var det fortsatt vanlig for ungdom å røyke. Vi visste det var usunt, og ante at det ikke var så veldig tøft, men vi gjorde det allikevel, og vi gjorde ikke noe forsøk på å skjule det. Det var til og med et eget hjørne i skolegården, rett utenfor gymsalen, der man kunne røyke, noen ganger sammen med den kule historielæreren. Gymlæreren – en tidligere norgesmester i et eller annet – så på dette med vemmelse. Men det var ikke stort hun kunne gjøre.

«Ikke la meg se dere røyke i gymmen», sa hun. Det var strengt, men greit, syntes vi. Det var tross alt gym. Prøv å fyr opp en sigarett i en norsk skole i dag. Det er nesten utenkelig. Så langt har vi kommet.

Men noe annet skjer i norske skoler. I en kronikk i Dagsavisen i forrige uke fortalte lederen av Landsgruppen av helsesøstre i Norsk Sykepleierforbund, Kristin Sofie Waldum-Grevbo at på skolen hennes sønn går på, blir barna sendt på gangen hvis de snakker når de spiser. I spisepausen skal alle barna være stille og se på tv. Slik er det mange i skoler over hele landet. I stedet for å nyte maten, og måltidet, er det obligatorisk Brannmann Sam- eller YouTube-tid. Mens middag foran tv-en oppfattes som et dårlig valg, har ikke barna noe valg i det hele tatt på skolen.

Norge er ett av de få landene i den vestlige verden som ikke har noen skolematordning. Vi har matpakke. Vi har en regjering som i fjor la fram Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold. I den heter det: «God mat og gode måltider kommer ikke av seg selv. Derfor trenger vi en handlingsplan for bedre kosthold. Denne planen handler om næring og ernæring. Den handler om mat som er bra for kroppen og mat som er bra for kloden.»

Vi har et mat- og helsefag (faget som erstattet heimkunnskap) med ambisiøse kompetansemål. Lærer barna alt læreplanen tilsier, får de viktig kunnskap for livet.

Alle forsøk på å introdusere skolemat i Norge blir møtt med «banan eller matte»-argumentet om at maten vil skje på bekostning av det skolen virkelig skal holde på med, som er å overføre hard kunnskap, aller helst om tall.

I mat- og helsefaget er det få lærere som har fordypning i faget, det blir ikke målt eller stilt krav, og det er nesten ingen satsing fra myndighetenes side. Den nasjonale handlingsplanen har mange tiltaksområder, men skolen er ikke ett av dem.

Alle forsøk på å introdusere skolemat i Norge blir møtt med «banan eller matte»-argumentet

Det er flere grunner til at myndighetenes satsing på sunn mat for barn og unge er så rik på gode intensjoner og så fattig på virkemidler, selv om åtte statsråder står som signatarer av handlingsplanen. En av grunnene er at politikerne er redde for å blande seg i et tema som oppfattes privat. Skal politikerne bestemme hva vi skal spise til middag, liksom? En annen grunn er at det er vanskelig. Hvordan skal man bygge opp kompetansen som trengs for å oppfylle målene i mat- og helsefaget? Én ting er å sende en lærer på fordypningskurs i matte. En ganske annen er å gi dem kompetansen som kreves for å ha et godt og naturlig forhold til mat, og evnen til å inspirere barna. En siste grunn er frykten for at det er dyrt. Skal man gjøre noe stort med folkehelse, skolemat og matundervisningen, vil det koste. Derfor gjør man nesten ingenting, selv om man vet at det har stor betydning.

Midt oppi alt dette som er så vanskelig og dyrt, finnes det noe som er gratis og enkelt: Skru på lyset. Skru av tv-en. Les høyt fra en bok. Snakk sammen. Spis sammen. Jeg mener at man kan og bør gjøre mye mer. Men man kan i hvert fall gjøre som gymlæreren min og lage en enkel regel alle må holde seg til: Ikke noe tv mens man spiser.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Enhver by med respekt for seg selv skal bli en smartby.»