I sin anmeldelse av Per Thomas Andersens nylig utgitte bok, Rimbereids lyrikk. Hendelser og poetiske øyeblikk i Morgenbladet 9. februar 2018 gir Carina Elisabeth Beddari verket en hard dom. Boken er ifølge anmelderen «kjedelig skrevet».
Jeg må opplyse om at jeg ikke har rukket å lese Andersens bok, men det er likevel et par ting ved Beddaris anmeldelse jeg mener det er verdt å problematisere.
Som bokanmelder selv mener jeg at det å bruke ordet «kjedelig» for å beskrive en bok er noe vi bør unngå. Ordet er så hult og sier strengt tatt ingenting. Hvorfor velger ikke kritikeren synonymer som for eksempel «tung», «langdryg», «utilgjengelig», «monotont» eller «trettende»?
Å beskrive en tekst som kjedelig er dessuten en subjektiv karakteristikk, det er fristende å besvare med følgende spørsmål: Kjedelig for hvem? Anmelderens oppgave må jo være å si noe objektivt om en bok, å åpne den opp for allmennheten, å beskrive verket på en måte som går utover ens egen subjektive erfaring. Og det særlig i avisen som ble kåret til Årets europeiske avis 2017 og som ifølge sine egne nettsider «arbeider for å øke interessen for kritikk».
Å kritisere en akademisk utgivelse – skrevet av en professor i litteratur, utgitt på et akademisk forlag – for å være skrevet akademisk, er en feilslått kritikk.
Det skal legges til at Beddari gir en forklaring på hva som er kjedelig ved boken. Lenger ut i anmeldelsen står følgende passasje: «Selv om skildringene av den historiske bakgrunnen flyter fengslende godt, er nemlig Andersen hemmet av akademikerprosaens akilleshæl: det kjedelige språket.» Denne akilleshælen er ifølge Beddari «å forklare hva man skal vise før man viser det».
Også her skurrer det, og som forlagsredaktør for blant annet akademisk litteratur blir jeg betenkt når dette er måten denne sjangeren møtes på.
Å kritisere en akademisk utgivelse – skrevet av en professor i litteratur, utgitt på et akademisk forlag – for å være skrevet akademisk, er en feilslått kritikk. Boken blir ikke lest på bokens egne premisser, og en så slapp ordbruk som Morgenbladets anmelder benytter seg av, vitner om at den akademiske sjangeren ikke blir tatt på alvor. Dersom anmelderen faktisk ønsker å ta et oppgjør med den akademiske sjargongen, er det ikke noe galt i det. Cathrine Krøger har for eksempel skrevet flere gode anmeldelser av akademiske lærebøker hvor hun refser uforklarlig og innforstått språkbruk, men det er ikke det jeg opplever at Beddari gjør.
Hun ser heller ut til å ønske seg en bok som kan bli folkelesning, men hvor mange akademiske bøker blir vel det? Selv om svært mye forskningsformidling inneholder stoff og tankegods som åpenbart appellerer til et bredere lag av folket, er ikke dette nødvendigvis skrevet med tanke på at folket skal lese dem. Når man først beveger seg inn i en akademisk utgivelse, er man også nødt til å akseptere spillereglene en slik utgivelse legger til grunn.
For øvrig er det også interessant å merke seg at en litteraturanmelder i en relativt sett smal og akademisk avis etterspør folkelesning av en akademisk utgivelse. For hvem er det egentlig som leser Morgenbladet? Det er i hvert fall ikke «folket», men et ganske «ubetydelig» og høyt utdannet mindretall. Og er det egentlig realistisk å forestille seg at en bred leserskare ville kastet seg over en studie av en serie langdikt, bare den var skrevet tilgjengelig nok? Hvor mange har for eksempel lest Så tæt på livet som muligt, fjorårets akademiske utgivelse om Karl Ove Knausgårds Min kamp?
Kristian Wikborg Wiese er redaktør i Spartacus Forlag og det akademiske imprintet Scandinavian Academic Press, anmelder også skjønnlitteratur for Vårt Land.