Jordan Peterson som person har nok begrenset interesse for mange. Men det han og diskusjonen rundt ham er et symbol på, bør være av interesse for de fleste.
Mange vil legge merke til at jeg ikke engang forsøker å beskrive Petersons mange meninger om de mange feltene han blander sammen i denne kronikken. Det er knapt noe poeng å forsøke det i dette formatet. Og deri ligger nok noe av problemet. Han er long-form i alle begrepets betydninger. I tillegg til mange andre bruddlinjer – politiske og sosiale – ser vi nok også to formater som kolliderer. Peterson og hans samtalepartnere vil ha tid og rom. Flere kommentatorer i den kretsen han snakker med, har nå sluttet å gi intervjuer som blir utsatt for redigering. De vil bare stille opp på liveevenementer og opptak som blir utgitt i sin helhet, for slik å sikre seg mot forvrengninger. Og når de bruker sine egne formater, så varer samtalene ofte i tre timer.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Peterson er nettopp blitt utsatt for en slik klippejobb av nettstedet Vice News. Det redigerte intervjuet – som selvfølgelig viste en karikert utgave av Peterson – ble flittig delt av folk som vil ham ideologisk til livs. Blant annet av en redaktør i en av våre største, landsdekkende aviser. I det tilfellet var det helt tydelig en agenda bak redigeringen fra Vice. Men det trenger ikke engang være slik.
Det er fullstendig uinteressant å få høre fra ærverdige medier at kommentarfelter og sosiale medier skader vår offentlige samtale.
Selv ble jeg intervjuet på radioprogrammet Mellom himmel og jord for noen uker siden. Vi snakket sammen i en halv time for et innslag som skulle vare i cirka 6 minutter. Om mannsrollen. Det er jo noe man tar opp med fare for å vekke sinne fra første setning. Så jeg var smånervøs. Det jeg sa, skulle bli klippet og prioritert. Og ikke bare det: Det jeg sa, ble ofte beskrevet via gjentagelse fra programlederen. Jeg forstår ikke hvorfor akkurat dét er nødvendig. «Goffeng sier videre at …», ble det sagt, før mine meninger ble presentert med en annens stemme og med noen andres ord. Hvorfor ikke bare sende det Goffeng faktisk sa?
Det programmet ble bra. Jeg har ingen grunn til å klage i det hele tatt. Det brukes her bare som et eksempel. Men det å gjengi andres meninger krever ikke bare tolkning. Det krever parafrasering, som igjen selvfølgelig kan føre til misforståelser, uansett om man har de beste intensjoner. I Petersons tilfelle virker det som om disse «beste intensjoner» er fullstendig fraværende. Det virker som om det er en medalje verdig å ikke forsøke å være ærlig om ham. Og som sagt: han er et symptom på noe større.
Kronikkformatet, som er det som oftest blir brukt til å radbrekke Peterson, er av en annen natur enn det han trives best i. Det gir ikke rom for å ta for seg hans veivende teorier, og er derfor dårlig egnet til forsvar for eller forklaringer av folk som ham. Radbrekkingen, derimot, den funker fint i kortform. Som alle vet, så tar det lang tid å bygge et Roma, mens det går fort å brenne det ned. Det virker som om det er det mange kronikører benytter seg av. Sist ute med dette var Bjørn Stærk, som ser ut til å kaste vrak på sin vanlige betenksomhet når han i en anmeldelse i Morgenbladet skal latterliggjøre og fullstendig forvrenge Peterson og hans noe forvirrende og mangslungne budskap. Hans beskrivelser har så liten kontakt med det overliggende budskapet til Peterson at jeg ikke klarer å tenke annet enn at misforståelsene er utført med overlegg.
Man skal være forsiktig med konspiratorisk tenkning. Men etter å ha fulgt med i noen uker på hovedstrømsmediers – eller hva man nå vil kalle dem – forsøk på å vranglese, latterliggjøre og stemple Peterson og alle som synes han har noe interessant å si, så blir det nesten vanskelig å unngå å tenke at dette har med frykt og misunnelse å gjøre. Våre gamle, ærverdige medier sliter i oppoverbakke. Nye medier vokser. Som et eksempel kan nevnes at podkasten til den merkelige Joe Rogan – en av de podkastene som består av to-tre timer lange samtaler – hadde godt over en milliard nedlastinger forrige år. Det er uredigert, givende, spennende og utfyllende. Ofte tullete, men enda oftere forfriskende.
Her er et interessant tilfelle: for en stund siden hørte jeg på Aftenpodden, en samtalepodkast jeg setter pris på. De diskuterte en sending som gikk feil. Jeg tror det var på TV2. Sendingen besto av Jonas og Erna i regissert debatt. Da sendingen var slutt, skulle man sette over til noe annet. Men teknikken feilet. Resultatet ble en uredigert utfyllingssamtale mellom Jonas og Erna, som var av en helt annen karakter. Det var rett og slett to mennesker som snakket med hverandre. Først lo Aftenpod-kommentatorene av dette uprofesjonelle resultatet. Men etter litt tid kom de frem til at det var en av de beste politiske samtalene de hadde hørt. Vel, man kan faktisk legge opp til slike samtaler. Så hvorfor gjør man ikke det?
Mange «gamle medier» gir nå ut podkaster. Morgenbladet, Aftenposten, Minerva og mange andre legger ut samtaler og intervjuer. Men ingen av dem er i nærheten av å utnytte formatet til fulle. De virker å være for fastlåst i gamle mønstre. De er tidsbegrensede uten å trenge å være det. Som om stram regi er en naturlov. De består ofte av de samme menneskene som snakker om det samme om og om igjen. Noen unntak finnes. Gunnar Roland Tjomlid og Dag Sørås' Dialogisk kan nevnes. Men i det store og hele virker det norske semiprofesjonelle podkastsamtaleuniverset å være et forsøk på å overføre gammel regi til et nytt forum. Det er rart å se hvor lang tid det skal ta å lære av andre enn seg selv.
En ting er sikkert: Det er fullstendig uinteressant å få høre fra ærverdige medier – blant annet noen av de selvoppnevnte overdommerne i Faktisk.no – at kommentarfelter og sosiale medier skader vår offentlige samtale så lenge de selv oppfører seg på denne måten overfor folk som ikke ligger under deres egen vinge. Peterson er det siste premieeksemplet på dette. Slik sett er samtalen rundt ham og om ham like interessant å følge som mannen selv.
Da setter jeg meg ned og venter på hvor lang tid det tar før jeg får høre at jeg er en «disippel», «fanboy» eller medlem av en eller annen heiagjeng på ytterste høyre kant.