Annonse
00:00 - 23. februar 2018

Sannheten om din og min depresjon

Da jeg i tenårene svelget den første pillen mot depresjon føltes det som et kjemisk kyss. Men snart var smerten tilbake, skriver Johann Hari.

Per Inge Bjørlo: Head IV © Per Inge Bjørlo / Bono 2018. Foto: Nasjonalmuseet
Annonse

På 1970-tallet ble det ved en tilfeldighet oppdaget en sannhet om depresjon – som så raskt ble skjøvet under teppet fordi implikasjonene var ubeleilige og kunne få for store konsekvenser. Amerikanske psykiatere hadde utarbeidet en håndbok som beskrev i detalj alle symptomene på forskjellige mentale lidelser, slik at man kunne identifisere og behandle dem på samme måte over hele USA. Den ble kalt The Diagnostic and Statistical Manual. I den siste utgaven beskrev de ni symptomer som en pasient må ha for å få diagnosen depresjon – som for eksempel svekket interesse for nytelse eller varig dårlig humør. For at en lege skulle konkludere med at du var deprimert, måtte du ha fem av disse symptomene over en periode på flere uker.

Håndboken ble sendt ut til leger over hele USA, og de begynte å bruke den til å stille diagnoser på folk. Etter en stund kom de imidlertid tilbake til forfatterne med noe som bekymret dem. Hvis de skulle følge disse retningslinjene, måtte de gi alle sørgende som oppsøkte dem diagnosen depresjon, og begynne å gi dem medisinsk behandling. Hvis man mister en av sine nærmeste vil nemlig disse symptomene melde seg helt automatisk, viste det seg. Skulle de nå begynne å medisinere samtlige sørgende mennesker i Amerika?

Forfatterne konfererte seg imellom, og bestemte at det trengtes en tilleggsbestemmelse til listen over depresjonssymptomer. Ingenting av dette gjelder, sa de, hvis du har mistet en du er glad i det siste året. I en slik situasjon er alle disse symptomene naturlige, og ikke noen sykdom. Denne bestemmelsen ble kalt «sorgunntaket», og den så ut til å løse problemet.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»