I Morgenbladet 12. januar kritiserer fagpersoner innen juss og psykiatri regjeringens proposisjon om utilregnelighet og særreaksjoner. De misliker at man «gjennom straffeloven skal pålegge psykiatriske institusjoner å behandle pasienter som ikke blir lagt inn etter helselovene». Samfunnet må kunne verne seg mot farlige utilregnelige. Dette må gjelde uavhengig av adgangen til sivil tvangsinnleggelse. Lovforslaget styrker samfunnsvernet.
Det er ikke noe nytt at utilregnelige kan dømmes til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg. Regjeringen foreslår å senke terskelen noe for slik dom på særreaksjon i helsevesenet. Dette vil kunne medføre at noen flere utilregnelige dømmes til tvungent psykisk helsevern. Det er snakk om en relativt beskjeden utvidelse.
Forslaget går ut på at skillet mellom alvorlige og mindre alvorlige lovbrudd fjernes som vilkår for særreaksjon, slik at det avgjørende er hvilken fare lovbryteren utgjør, ikke hvilket integritetskrenkende lovbrudd han har begått. Skadeomfanget er avgjørende for hvilket straffebud handlingen rammes av, men hva som er konsekvensen av et voldslovbrudd kan være tilfeldig.
Et eksempel er en sak om blind vold, hvor en utilregnelig lovbryter kastet en dame i asfalten, men der hun kun brakk en ryggvirvel. Domstolen uttalte at lovbryteren klart var farlig og at gjentagelsesfaren var stor, men at lovbruddet ikke var alvorlig nok til at særreaksjon kunne brukes. Her må samfunnsvernet styrkes.
Her må samfunnsvernet styrkes.
Kronikkforfatterne uttaler at «det er forståelig at det oppfattes som uheldig dersom intet da skjer [ved frifinnelse]. Det er imidlertid slik at alle som vil bli funnet utilregnelige på grunn av psykose, vil oppfylle hovedkriteriet for sivil tvangsinnleggelse, alvorlig sinnslidelse. Med risiko for nye voldshandlinger og ved bedringspotensial vil de kunne legges inn som alle andre pasienter.»
At det finnes en teoretisk mulighet for at samfunnet kan vernes gjennom sivil tvangsinnleggelse, er imidlertid ikke godt nok dersom denne muligheten ikke benyttes. Det er sett eksempler på at farlige, syke personer ikke slippes inn og får den hjelpen de trenger i helsevesenet, eller at de skrives for raskt ut igjen. Dersom disse begår lovbrudd og har stort farepotensial, vil man etter forslaget kunne idømme særreaksjon og verne samfunnet.
Kronikkforfatterne anfører videre at «det psykiske helsevernet kan bli pliktig til å ta imot pasienter etter en straffesak, på bekostning av kanskje enda sykere pasienter som ennå ikke har begått noe kriminelt.»
Det kan ikke utelukkes at det finnes sykere og farligere personer der ute. Men samtidig er en straffesak et eksempel på at alvorlig sinnslidelse har manifestert seg i en kriminell handling, noe som indikerer farlighet.
Det kan ikke utelukkes at det finnes sykere og farligere personer der ute.
Kronikkforfatterne vedgår at tilbakefallsprosenten er lav for dem som blir dømt til særreaksjon og kommer til helsevesenet, og uttaler: «Dette er ikke straff, men det innebærer at det offentlige helsevesenet er dømt til å gi disse pasientene adekvat psykiatrisk behandling for å redusere risiko. Dette klarer psykiatrien godt, de som er dømt gjentar i svært liten grad farlige handlinger ute i samfunnet.» Dette viser at det er nyttig å sikre farlige personer adekvat psykiatrisk behandling. Argumentet taler for regjeringens løsning.
Regjeringen støtter for øvrig ikke utvalgets forslag om å gi domstolen adgang til å pålegge opphold i lukket institusjon, eller mindretallets forslag om å fastsette en minstetid i psykiatrien på tre år. Disse forslagene ville i langt større grad binde opp ressurser i helsevesenet og «overstyre» helsevesenets vurderinger enn regjeringens forslag.
Regjeringen foreslår videre at psykisk utviklingshemmede med en IQ på 60 kan anses utilregnelige og frifinnes. I dag er «grensen» IQ på 55. Dette vil medføre at flere får dom på tvungen omsorg i stedet for fengsel. Det er vektige grunner for å utvide her. Det faktum at det i dag inngås avtaler om å flytte psykisk utviklingshemmede fra fengsel til helsevesenet, tyder på at det er ledig kapasitet. Tilbakefallsprosenten er langt lavere for de psykisk utviklingshemmede som har vært i tvungen omsorg enn for dem som har havnet i fengsel.
Også kronikkforfatterne vedgår at dette fremstår som rimelig, selv om de vegrer seg for å ta dem imot i helsevesenet. Men av og til må man gjøre endringer som er rimelige, for deretter å evaluere følgene av endringen og om det er nødvendig å utvide antall plasser.
Thor Kleppen Sættem
Statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet (H)