Debatt

Mengden bortkastet forskning må reduseres

Men tellekantsystemet er ikke nødvendigvis problemet.

I kronikken «Forskerne slipper for billig unna» skriver rektor Trond Blindheim at en stor del av forskningen som produseres ikke betyr noe som helst for samfunnet, og foreslår å endre tellekantsystemet for komme problemet til livs.

At tellekantsystemet har betydelige svakheter, og at en omlegging bør vurderes, synes det å være bred enighet om. Men dersom ambisjonen virkelig er å få bukt med den bortkastede forskningen og tilstrebe at forskningen retter seg inn mot og søker å løse samfunnets utfordringer, er det andre virkemidler som bør stå i fremste rekke.

Innenfor helsefeltet er det anslått at 85 prosent av all forskning som gjennomføres er bortkastet og burde vært unngått.

Innenfor helsefeltet er det anslått at 85 prosent av all forskning som gjennomføres er bortkastet og burde vært unngått. I 2014 publiserte tidsskriftet The Lancet et spesialnummer der de fremste fagpersonene på området presenterte forslag til løsninger på problemet. De fokuserte på helt andre elementer enn tellekantsystemet.

Tellekantsystemet er primært et verktøy for å øke publiseringshyppigheten, og systemets manglende evne til å løfte samfunnsnyttig forskning kan være et argument for å involvere flere aktører i arbeidet med å utforme forskningsspørsmål som er av interesse for samfunnet og som, for helseforskningens del, avspeiler sykdomsbyrden i befolkningen.

En viktig årsak til den store mengden bortkastet helseforskning synes å være at nye forskningsprosjekter i for liten grad er basert på eksisterende litteratur og evidensgrunnlag. Tradisjonelt har det vært forskerens oppgave å identifisere hvilke forskningsspørsmål som er nødvendige å besvare, og dermed også begrunne behovet for finansiering av nye forskningsprosjekter basert på eksisterende kunnskap og forskning.

Overfor denne oppgaven har også forskningsfinansiørene et viktig ansvar. Fra sitt ståsted kan de lettere innta fugleperspektivet og utpeke forskningsområder som er relevante og nødvendige, men underfinansierte. Videre kan de involvere sluttbrukerne av forskningen i dette prioriteringsarbeidet slik at finansieringsprofilen i større grad ivaretar brukernes og samfunnets behov. Kavlifondets helseforskningsprogram, hvor utlysningen er forankret i identifiserte og prioriterte kunnskapshull, er et eksempel på denne tilnærmingen.

Det er uheldig dersom akademisk prestisje og posisjon baseres på kriterier som ikke avspeiler forskningens kvalitet eller samfunnsnytte.

Forskningsprosjekter som ikke fullføres eller som er av så dårlig metodisk kvalitet at resultatene fra dem ikke er pålitelige utgjør imidlertid den viktigste årsaken til den totale mengden bortkastet forskning. Anslagsvis 75 prosent av den bortkastede helseforskningen er et resultat av dette. En nylig utarbeidet veileder for planlegging av klinisk helseforskning med mål om å redusere igangsettelse av bortkastet forskning kan benyttes for å øke sannsynligheten for fullføring av prosjektet og publisering av pålitelige resultater fra studien.

Hovedansvaret for planleggingen ligger hos forskerne selv, men både brukerrepresentanter, etiske komiteer og de som finansierer og publiserer forskningen kan og bør være aktive partnere for å fremme gjennomførbar og nyttig forskning. Krav om forhåndsregistrering av kliniske studier er et avgjørende tiltak for å sikre åpenhet knyttet til studiens planlagte formål og metode, og dermed også samsvar med denne. Retningslinjer knyttet til åpenhet omkring studieprotokoll og deling av forskningsdata legger til rette for at forskningen kan ettergås, og krav om åpen publisering sikrer allmenn tilgang til forskningsresultater

Det er uheldig dersom akademisk prestisje og posisjon baseres på kriterier som ikke avspeiler forskningens kvalitet eller samfunnsnytte. Uavhengig av en eventuell omlegging av tellekantsystemet kan vi tilstrebe å redusere mengden bortkastet forskning ved å ta i bruk allerede eksisterende virkemidler. Det håper vi står på agendaen til vår ferske forskningsminister Iselin Nybø. Resultatet vil bli bedre studiedesign, bedre gjennomføringsevne, mer åpenhet og forhåpentligvis mer nyttig forskning.

Mer fra Debatt