I et innlegg publisert i Morgenbladet sin nettutgave den 29.01.18 svarer etikeren på den kritikken som er rettet mot hans svar til Ung Foreleser, datert 24.11.17. Her sier han at « Det er mulig at jeg tok for lett på det problemet med universitetet som mannsbastion.»
Etikeren sier at da han skrev sitt svar i november 2017 så hadde han ikke oppdaget at metoo var en ny diskusjon, og, hvis jeg forstår ham riktig, var han redd for at det var en ny form for politisk korrekthet uten gode begrunnelser. Det virker som om Etikeren nå ser at metoo har avdekket alvorlige problemer som man burde ta tak i, også i akademia. Dette er bra, men også litt underlig at det måtte en massiv metoo kampanje til for at Etikeren skulle innse hvor problematisk seksuell trakassering er. Her kan vi si som Kristin Clemet påpekte i sin blogg den 22.12.17 om menn som har seksuelt trakassert kvinner og først nå har innsett at de har handlet galt: «hvis den [metoo] har vært en øyeåpner for menn som har utsatt kvinner for en gjentatt seksuell oppmerksomhet som kvinnene ikke har ønsket — ja, da tyder det på sterkt sviktende dømmekraft.»
På tross av at Etikeren til en viss grad tar selvkritikk er det noe ved svaret hans som er dypt problematisk. Etikeren etterlyser en dypere bevissthet om at en anklager ikke alltid har rett og at det er en forskjell mellom en dum vits og seksuell trakassering. Det er ingen, hverken før eller etter metoo, som ikke er klar over dette. Kvinner, og menn, som har opplevd seksuell trakassering, og andre former for trakassering, har redegjort for sine opplevelser om og om igjen i en årrekke uten å nå frem. En tilbakeholdenhet av den art Etikeren her tar til orde for har ofte motsatt effekt; en anklager opplever altfor ofte at holdningen er at en anklager skal aldri bli trodd, og at det ikke er en forskjell mellom en dum vits og seksuell trakassering. Det er nettopp dette som har gjort at mange nå føler at nok er nok, og at det er på tide at anklagere og varslere blir hørt.
På tross av at Etikeren til en viss grad tar selvkritikk er det noe ved svaret hans som er dypt problematisk.
En tilbakeholdenhet av den art Etikeren tar til orde for har ofte motsatt effekt
Det er selvsagt ikke slik at en anklage ikke skal etterprøves; vi må sørge for at rettssikkerheten til den som anklages blir ivaretatt. Som både Jonas Gahr Støre og Kristin Clemet fint har tatt til orde for må vi passe på at de som har begått urett får muligheten til å reise seg igjen. På en arbeidsplass, og ellers i samfunnet, er det viktig at vi alle etterstreber å være ærlige, respektfulle og sannferdige. Dersom man allikevel opplever at noen mennesker behandler andre med manglende respekt er det viktig at dette kommer frem slik at man kan få gjort noe for å stoppe det. Først da kan man starte å samle bevis slik at saken blir håndtert på skikkelig vis. Noen anklager er grunnløse, og det vil oftest komme frem i etterprøvingen. Det vi ønsker er en kultur hvor det er trygt å melde fra om trakassering, og at vi alle har et felles ansvar i slike situasjoner. Det er ikke bare strukturelt maktmisbruk som er problemet, men også tvilsomme situasjoner. En tvilsom situasjon er ikke det samme som et klønete kompliment eller en dum vits som ble feil. Ingen skal trenge å frykte for sitt eget velvære på grunn av tvilsomme situasjoner på arbeidsplassen; tvert imot skal man kunne føle seg trygg på at man blir behandlet med respekt og ikke være redd for at man nok en gang havner i tvilsomme situasjoner.
En tvilsom situasjon er ikke det samme som et klønete kompliment eller en dum vits som ble feil.
Etikeren sier også at mer rettferdighet vil oppstå dersom vi har et lovverk som regulerer hva slags oppførsel som er uønsket. Vi har et slikt lovverk: « Lov om likestilling og forbud mot diskriminering» (frem til 01.01.2018 var denne loven fire forskjellige lover: diskrimineringsloven om seksuell orientering, likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Problemet er at regulering av adferd ved lov ikke er en garanti mot dårlig oppførsel, som for eksempel trakassering. Som allerede nevnt av mange som har uttalt seg i denne diskusjonen: Det må en holdningsendring til for at trakassering blir reagert mot. Til syvende og sist handler dette om anstendighet: Vi skal behandle andre mennesker med anstendighet og respekt. Selv om de fleste vet hva dette vil si er det viktig at vi blir korrigert når vi trer over en grense. Noe av det flotte med metoo er at vi nå har fått en uttrykkelig klargjøring av hva anstendig oppførsel er, og denne bevisstheten er essensiell for å få til en endring av holdninger. Å trakassere andre mennesker er mangel på anstendighet, og det er mangel på anstendighet å ikke si fra når man observerer trakassering selv om man selv ikke er offer for dette.
Etikeren avslutter sitt innlegg med et håp om at man ikke nå skal ønske seg tilbake til en før-freudiansk tid. Vi kan med sikkerhet fastslå at det nok ikke er noen som ønsker dette. La oss også håpe at det ikke er noen, heller ikke Etikeren, som ønsker seg tilbake til en freudiansk tid hvor kvinnen, som Simone de Beauvoir så fint forklarer, blir betraktet som den andre og mannen den ene.
Hege Cathrine Finholt
PhD i filosofi fra Boston University, post-doctor i filosofi ved University of Toronto. Rådgiver i de regionale etiske komiteene ved UiO.