Debatt

Etikeren fremstiller «den psykisk syke» feilaktig

I spalten «Etikeren» i Morgenbladet 2. februar får Trond Berg Eriksen brev fra «Sliten» som beskriver en utmattende situasjon. Dilemmaet mellom å stille opp for en psykisk syk venn, og å verne om seg selv blir stadig vanskeligere ettersom vennen krever mer og mer.

Det er etikeren innsenderen henvender seg til, og det er det moralske og etiske aspektet ved situasjonen han eller hun ønsker svar på. Men når etikerens moralske vurdering baserer seg på en såpass feilaktig fremstilling av situasjonen, synes vi likevel det er verdt å kommentere et par ting, selv om konklusjonen, og dermed rådet til den pårørende, i stor grad forblir det samme.

Innsenderen beskriver en venn som sliter med psykotiske episoder. Berg Eriksen derimot, refererer stadig til «psykopaten». Det er uklart for oss om det er slik Berg Eriksen tolker vedkommende, eller om dette bunner i en misforståelse av terminologien. For ordens skyld: En psykose er en realitetsbrist, en tilstand preget av vrangforestillinger og iblant også hallusinasjoner. En skremmende situasjon å være i. «Psykopat» er et begrep som hører mer hjemme i populærkulturen enn i faglitteraturen, men ligger nært opp mot det vi kaller en dyssosial personlighetsforstyrrelse, en tilstand som blant annet kan kjennetegnes av manglende evne til å oppleve skyldfølelse. Det er ingenting i «Sliten»s brev som antyder at vennen faller innenfor psykopatibegrepet. Desperasjon og angst kan ofte lede til manipulerende og tilsynelatende ondskapsfulle handlinger. Det at noen opptrer manipulerende kan like gjerne skyldes angst og desperasjon som et beregnende ønske om «strategisk kontroll».

Det at noen opptrer manipulerende kan like gjerne skyldes angst og desperasjon som et beregnende ønske om «strategisk kontroll».

Videre skriver Berg Eriksen at «Har din venn greid å holde seg i live fra 20-årene til slutten av 50-årene, er vel sannsynligheten for at selvmordet skal komme nå, relativt liten». Her taler han statistikken midt imot. Folkehelseinstituttets statistikk viser at det er flere menn i aldersgruppen 55–64 som tar livet sitt, enn i de yngre aldersgruppene. En eventuell suicidfare endrer naturligvis ikke på det at innsenderen overhodet ikke er ansvarlig for sin venns liv. Men kommentaren fremstiller suicidalitet som noe man «vokser av seg», en innstilling som ikke er særlig hensiktsmessig, og dessuten direkte feil.

Det er flere menn i aldersgruppen 55–64 som tar livet sitt, enn i de yngre aldersgruppene.

I tillegg til måten pasienten blir omtalt på legger Berg Eriksen frem et underlig syn på omsorg, nemlig at den «i prinsippet bør være profesjonell». Ingen velger en psykoselidelse. Mange av oss har gode liv uten at vi har gjort noe spesielt for å fortjene dem, og mange av oss har vanskelige liv uten at vi har gjort noe for å fortjene det heller. For å minimere psykisk sykdom er det viktig med stabile rammer, gode relasjoner og det en selv opplever som en meningsfull tilværelse. Helsevesenet står der når det går riktig galt, og forsøker å forebygge og reparere i stille perioder. Vi har likevel alle et ansvar for å ta vare på hverandre, også når det er slitsomt, og når det er tungt, og selv om personen ikke er på sitt mest sjarmerende når de er langt nede. Essensen i innskriverens problem er nettopp balansen mellom behovet for å ta vare på sin venn, og behovet for å ta vare på seg selv. Det er tydelig at de to har svært ulike syn på vennskapet de deler. Når en selv er i krise kan det være vanskelig å se at en tynger andre med sitt omsorgsbehov. Å sette grenser overfor noen som så sårt trenger deg er en prøvelse for begge parter, selv om det over tid kan tjene til å styrke vennskapet.

Berg Eriksens fremstilling av «den psykisk syke» virker gjennomgående veldig utdatert, og kan i verste fall gi vann på mølla til en stigmatisering om dessverre fremdeles lever i beste velgående. Dersom det, som han antyder, er en bok om psykopater fra 1945 han baserer seg på, vil vi anbefale litt bredere og mer moderne lesing.

Vi har alle et ansvar for å ta vare på hverandre.

Avslutningsvis: Vi er langt på vei enige med Berg Eriksens vurdering «(…) det moralske ansvaret strekker seg aldri lenger enn kreftene rekker ». Man kan ikke, og skal ikke, ta ansvar for sine venners liv. «Sliten» gir tydelig uttrykk for å i noen grad føle seg brukt, samt å miste tålmodigheten. Et vennskap, også et med en slik maktubalanse, kan ikke bestå uten at begge parter er komfortable med det. «Hvordan sette grenser for en psykisk syk venn» er overskriften. «Sliten» må selv finne sin grense, og kommunisere den, og det kan være en utfordrende oppgave. Men den empatiske holdningen «Sliten» viser er nok et mye bedre utgangspunkt både for ham/henne selv og den psykisk syke vennen, enn Berg Eriksens stigmatiserende refleksjoner.

Mer fra Debatt