Annonse
10:17 - 08. februar 2018

Er vi enige om hva «Sliten» beskriver?

Trond Berg Eriksen svarer kritikere i «Sliten»-debatten

Annonse

Mitt svar til «Sliten» i Morgenbladet 2. februar har påkalt debattanter i forskjellige medier som mener at mitt svar er urimelig, uvitende eller begge deler. Det skarpeste og mest poengterte innlegget kom fra psykologene Sidsel Fjelltun og Kjersti Bergersen. Derfor velger jeg å svare dem.

Er vi enige om hva «Sliten» beskriver, og hva hun etterlyser? Det første jeg la merke til, var underskriften på spørsmålet til meg. Her har hun fått en ordentlig masekopp å stri med, tenkte jeg. Ellers er hennes beskrivelse av situasjonen tvetydig og åpen for flere lesninger. Jeg kan vanskelig tenke meg at det hun sier, gir plass for annet enn en høyst hypotetisk situasjonsbeskrivelse i fagspråket. Men de fagfolkene som har villet delta i debatten, gir inntrykk av straks å vite hvor skoen trykker. Ingenting tyder på helsefaglig innsikter utover det hverdagslige hos «Sliten». På meg virket hennes begrep om «psykose» som en ytring i dagligspråket. Lite å bygge en diagnose av vennen på.

Dagligspråket og fagspråket brukes på forskjellig vis.

Går det an å diskutere livsspørsmål på et annet grunnlag enn det faglige? Rett som det er, vil en filosofisk reflekterende tekst sneie bort i forskjellige faglige domener som har sine egne, godkjente og forbudte innganger. Men for å gjøre min posisjon tydelig, griper jeg til det mer enn 70 år gamle begrepet om «psykopatologi» slik det ble modellert av en filosof og psykolog (Ingjald Nissen). Det skjer nettopp for å unngå mistanken om at jeg akter å labbe inn på den faglige parketten uten å tørke av meg på bena.

Dagligspråket og fagspråket er to forskjellige ting som brukes på forskjellig vis. Jeg har ingen formening om psykologers eller psykiateres diagnoser. Derfor prøver jeg å finne en tilgang til de situasjoner man tegner for meg, med begreper som snarere lever i dagligspråket enn i spesialistenes språkspill. Psykologene skriver, nesten fornærmet, at «psykopat» er et begrep som hører mer hjemme i populærkulturen enn i faglitteraturen. Takk for det. Det var grunnen til at jeg valgte det.

To ganger sier jeg klart ifra at jeg hverken har tekniske kunnskaper til eller ønske om å blande meg inn i faglige diskusjoner på psykiatriens eller psykologiens område. De smuler jeg for en mannsalder siden plukket fra Karl Jaspers, Gregory Bateson, Lasch og Lacan er selvsagt for lengst uttjente i strengt faglige kontekster. At jeg faktisk har skrevet en liten bok om Freud, skyldtes nettopp beundringen for en forfatter som kan uttrykke seg slik at alle forstår og finner ord for sine erfaringer i hans tekster. Freuds begreper er ikke lenger psykologers og psykiateres særeie, men en sentral del av den moderne kulturens felleseie. Psykologene anbefaler meg «en litt bredere og mer moderne lesing». Jeg er gjerne med på det, men det må skje i allmennfilosofisk og hverdagslig sammenheng. Profesjonssjåvinisme har vi allerede nok av.

Profesjonssjåvinisme har vi allerede nok av.

Den som griper ordet, er selv ansvarlig for hvordan han blir oppfattet. Jeg skjønner at mine prestasjoner den 2. februar i svaret til «Sliten», slik sett var mangelfulle. «Stigmatiserende refleksjoner» er kraftig kost. Det eneste jeg har å si til min unnskyldning, er at bokstavene i en slik spalte må stå så tett at det er vanskelig å puste liv inn i dem. De to psykologene bruker ganske nøyaktig dobbelt så mye plass på å avvise mitt svar til «Sliten» som jeg hadde til rådighet for å skrive det.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer