Jeg vil prioritere å øke kvaliteten i undervisningen ved norske universiteter og høyskoler. Det har jeg både regjeringen og Jeløya-plattformen med meg på. Utdanning av høy kvalitet gir alle en mulighet til å dyrke frem det de er best til, og til å få ferdigheter som kan utvikles i møte med ny kunnskap. Slik sikrer vi også samfunnets interesser.
Derfor er jeg glad for at Anders Romarheim tar opp denne viktige problemstillingen i Morgenbladet 2. februar. Han gir klare anbefalinger til både regjeringen og institusjonene. Flere av forslagene er nye og spennende, og enkelte ligner de forslagene vi kan finne i stortingsmeldingen Kultur for kvalitet i høyere utdanning.
Kvaliteten i forskning har tradisjonelt basert seg på konkurranse hvor de beste har vunnet frem i kampen om ressursene. Arbeidet med kvalitet i utdanningen har til nå handlet mer om minstestandarder og gode opplegg for alle studenter. Derfor må vi tenke nytt også om utdanning. Vi vil jobbe videre med å gi utdanning økt status. Vårt mål er at vi skal snakke om fremragende undervisere på samme måte som vi snakker om fremragende forskere.
Jeg er usikker på om Romarheim treffer når han peker på finansieringssystemet som en viktig grunn til ubalansen.
Vitenskapelige stillinger består av både forskning og undervisning. Det er ledelsen på de ulike institusjonene som bestemmer hvordan arbeidstiden fordeles. De ansatte bruker mer enn halvparten av tiden på undervisning, og en tredjedel av tiden på forskning. Det forteller meg at undervisningsoppdraget blir tatt på alvor blant de fleste.
Men vi kan ikke sette likhetstegn mellom tidsbruk og kvalitet. Studiebarometeret viser at mange vitenskapelige ansatte ikke er flinke nok til å undervise slik studentene lærer mest av. Studentene involveres ikke nok i undervisningen, selv om vi vet at de lærer best gjennom aktiv deltagelse.
Jeg er allikevel usikker på om Romarheim treffer når han peker på finansieringssystemet som en viktig grunn til ubalansen. Potensialet for økonomisk gevinst ved å få flere studenter gjennom er mye større enn ved å øke antallet vitenskapelige artikler.
Jeg tror heller vi må snakke om endring i kultur og holdninger hos den enkelte forsker og underviser. Jeg opplever at det ikke lenger er akseptert å snakke om «forskningsfri» og «undervisningsplikt». Og slik skal det være. Vi bør heller se på mulighetene fremover.
Regjeringens ambisjoner er store, og de er tydelige. Det skal lønne seg å være en god underviser. Kvalitetsmeldingen skal gjennomføres, og Nasjonal arena for utdanningskvalitet skal styrkes. Studenter som får god veiledning og konkrete tilbakemeldinger gjennom hele studiet, blir raskere ressurser.
Alle studenter skal møte engasjerte og krevende studier som er forskningsbaserte og med gode undervisningsmetoder. Derfor er det viktig å stimulere til kvalitetsarbeidet ved institusjonene, og det er viktig å heve statusen til undervisning ytterligere. Arbeidet er godt i gang, og jeg vurderer hvordan vi kan arbeide videre med dette. Jeg tar med meg Romarheims forslag.
Jeg vet at universitets- og høyskolesektoren er full av dyktige og motiverte ledere, forskere og undervisere. Jeg ser frem til å arbeide sammen med institusjonene og studentene for å sørge for enda høyere kvalitet på utdanningen, og sørge for at studentene får nyttig og meningsfull undervisning og veiledning.