Annonse

Annonse

15:13 - 14. februar 2018

Den populistiske kritikken er malplassert, skriver Gunnar C. Aakvaag.

Den populistiske kritikken er malplassert, skriver Gunnar C. Aakvaag.

I denne sal finnes en av maktelitene i Norge. Grunnlaget for den norske eliten er formelle posisjoner som gir beslutningsmakt. Foto: Tore Kristiansen/VG/NTB Scanpix

Norsk historie siden 1814 er historien om elitesamfunnet som forsvant – takket være elitene. Derfor er populistisk kritikk og politikk lite relevant her.

Demokratier over hele verden er for tiden under angrep fra både høyre- og venstrepopulister. Ifølge Jan-Werner Müllers bok Hva er populisme? er populismens første kjennetegn antielitisme. Populister deler samfunnet i to grupper: eliten og vanlige folk, og relasjonen mellom dem er at de første herser med de siste. Populistenes oppgave er å forsvare folket mot eliten.

Er Norge et elitesamfunn som rammes av populistenes kritikk? Vi har selvfølgelig eliter i Norge, en liten gruppe mennesker med makt til å fatte beslutninger som påvirker mange. Men det er ikke nok. Nei, et elitesamfunns grunnleggende kjennetegn må være at det finnes en enhetlig og lukket elite med udemokratiske holdninger som bruker sin makt til å gavne egne og ikke allmennhetens interesser. Er Norge et slikt samfunn?

Norske eliter slutter klart opp om det norske demokratiet.

Takket være en omfattende eliteundersøkelse fra 2000–2001 vet vi mye om norske eliter (Norske makteliter, Guldbrandsen m.fl., 2002). Grunnlaget for den norske eliten er formelle posisjoner som gir beslutningsmakt. Eliteundersøkelsen valgte ut ti sentrale sektorer: politikk, forvaltning, næringsliv, akademia, kultur, sivilsamfunn, rett, mediene, forsvar og kirke. Innenfor disse befinner det seg organisasjoner som Stortinget, departementer, bedrifter og universiteter. Den norske eliten er lederne i disse (cirka 2000 personer), som stortingsmedlemmer, departementsråder, generaler og biskoper.

Eliteundersøkelsen viser at norske eliter klart slutter opp om det norske demokratiet. De har stor tillit til demokratiske institusjoner og prosedyrer, og støtter tydelig opp om de bredere ordningene som understøtter demokratiet, som bedriftsdemokrati, likestilling, omfordeling til distriktene og en vestligorientert utenrikspolitikk.

Betyr dette at vi har en enhetlig elite? Nei, norske eliter er samtidig uenige om en rekke ting. Partipolitisk heller for eksempel kulturlivets og akademias eliter mot venstre, næringslivseliten mot høyre. Biskopene er opptatt av sosial utjevning og miljø, forvaltningseliten av likestilling og internasjonalisering. Konspirasjonsteoretikere vil derfor bli skuffet. Det finnes ingen integrert norsk maktelite med en felles visjon for hvordan de skal styre samfunnet.

Konspirasjonsteoretikere vil bli skuffet.

Eliten er derimot ikke representativ. Nesten fire ganger så mange i eliten som befolkningen ellers har en privilegert klassebakgrunn (overklasse eller øvre middelklasse). Men fordi det er så mange av dem, utgjør likevel arbeider- og middelklassens barn et klart flertall (63 prosent) av eliten. Eliten er altså relativt sammensatt og åpen. Dessuten spiller ikke klassebakgrunn så stor rolle for dens holdninger. Den norske eliten er sektorlojal, ikke klasselojal.

Har norske eliter rigget samfunnet til sin fordel? Nei. Resultatet av deres virke er et egalitært velferdssamfunn preget av velstand, økonomisk likhet, høyt utdanningsnivå, sosial mobilitet, likestilling, tillit og høy livskvalitet.

Og folket er ikke så hjelpeløst som populistene vil ha det til. I Norge er «vanlige folk» høyt utdannede, aktive i sivilsamfunnet, kan velge sine politiske ledere og er beskyttet av rettigheter, domstoler, ombud og elitekritiske medier.

Kort sagt, hvis vi med elitesamfunn mener et samfunn der en enhetlig og lukket gruppe maktmennesker med udemokratiske holdninger utnytter en passiv befolkning, så er dagens Norge ikke et elitesamfunn. Tvert imot. Norsk historie siden 1814 handler om elitesamfunnet som forsvant, om hvordan et elitesamfunn styrt av en embetsmannselite med danske og tyske etternavn gradvis ble nedkjempet av nye eliter forankret i demokratiske folkebevegelser som bonde-, arbeider- og kvinnebevegelsen.

Ifølge Müller er populismens andre kjennetegn antipluralisme. Populister som Erdogan, Orbán, Le Pen, Trump og Wilders ser seg som de virkelige beskyttere av det ene, sanne folket som elitene herjer med. Derfor vil de også begrense friheten og uavhengigheten til de institusjonene de mener elitene har forskanset seg i: domstoler, medier, forskning, kunst, skoler, sivilsamfunn og partier.

I Norge er dette de institusjonene som bærer vår demokratiske samfunnsorden og tjener oss svært godt. Å svekke dem, slik populistene vil, er overhodet ikke i «folkets» interesse.

Hva er moralen i denne historien? Populistene har rett i at det er en spenning mellom eliter og folk. Det avgjørende er imidlertid hva slags eliter og folk vi har. Og som vi har sett, den norske eliten er demokratisk anlagt, ikke enhetlig, ikke (altfor) selvrekrutterende, den styrer samfunnet til gavn for alle, og folket er ikke hjelpeløst.

Det vil si at den populistiske kritikken er malplassert i Norge. Både dens samtidsdiagnose og medisin er feilaktige. Vi har viktigere ting å diskutere.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse

Mer fra Ideer

«Innenfor helsefeltet er det anslått at 85 prosent av all forskning som gjennomføres er bortkastet og burde vært unngått.»
«EU og kommunesamanslåingar er for ein stor del eliten sitt prosjekt.»