I en kronikk i Morgenbladet 12. januar hevder flere fagpersoner innen psykiatri og juss at om regjeringens lovproposisjon om utilregnelighet blir vedtatt, vil det være opp til dommerne å avgjøre utilregnelighetsspørsmålet «uten tilstrekkelig veiledning fra sakkyndige eller forarbeidene». Det er å undervurdere både sakkyndige og dommere.
Regjeringen foreslår at det settes som vilkår for straffrihet at tiltalte på handlingstidspunktet var «utilregnelig» på grunn av «alvorlig sinnslidelse». Videre er det presisert at det ved utilregnelighetsvurderingen skal legges vekt på «graden av svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne».
Det er utfordrende å formulere en utilregnelighetsregel som favner de som av forbigående årsaker mangler skyldevne. Denne regelen er imidlertid dekkende og gir holdepunkter som kan gjøre praktiseringen mindre skjønnspreget, som påpekt av Markus Jerkø, postdoktor ved UiO, i Morgenbladet 19. januar. Regjeringens forslag er også mer i tråd med våre folkerettslige forpliktelser enn en regel basert på et medisinsk prinsipp, der diagnosen i stor grad er avgjørende.
Regjeringens lovforslag klargjør at det er retten som selvstendig skal konkludere i utilregnelighetsspørsmålet. Selv om retten også i dag i prinsippet har det siste ord, har de rettsmedisinsk sakkyndige hatt nærmest avgjørende innflytelse på resultatet, med mindre det har vært uenighet mellom de sakkyndige. Dette skyldes at de sakkyndige ikke bare konkluderer på medisinsk-faglig grunnlag, men at de også tar stilling til om siktede var «psykotisk» i juridisk forstand.
Det har vært anført at domstolen har «abdisert» i utilregnelighetsspørsmålet. Utvalget mente, i likhet med regjeringen, at det er viktig å skille mellom de sakkyndiges og domstolens oppgaver, og at hver av aktørene skal holde seg til sitt fag. Det klare flertallet av høringsinstansene ønsket seg også et skarpere skille mellom det juridiske og det medisinfaglige ansvar. Dette har regjeringen lyttet til.
Det er viktig å skille mellom de sakkyndiges og domstolens oppgaver, og at hver av aktørene skal holde seg til sitt fag.
Kritikerne skiver at dersom lovforslaget vedtas, vil ikke dommeren få tilstrekkelig opplysninger fra de sakkyndige til å kunne avgjøre om lovens vilkår er oppfylt. Det fremgår imidlertid klart av proposisjonen at de sakkyndige skal gi en grundig klinisk beskrivelse av siktede på handlingstidspunktet og i tiden før og etterpå, av både diagnose og grad av symptomer, herunder tiltaltes virkelighetsforståelse og funksjonssvikt – nettopp de sentrale, lovfestede momentene i utilregnelighetsvurderingen. Diagnostiseringen skal skje i henhold til alminnelige anerkjente faglige standarder. De sakkyndiges sentrale oppgave er å gi retten et faktisk grunnlag for utilregnelighetsvurderingen, ved å anvende sin særlige fagkompetanse – psykiatrien og psykologien.
Det er retten som skal anvende loven, basert på den kliniske beskrivelse de sakkyndige har gitt. Selv om det kan være krevende for rettens aktører å ta stilling til om symptomtyngden i en sykdom er av en slik art og grad at personen er utilregnelig, så er det prinsipielt riktig å tydelig plassere ansvaret for rettsanvendelsen nettopp hos påtalemyndigheten og domstolen, ikke hos de sakkyndige. Skepsis til dommernes vurderingsevne bør ikke komme i veien for en viktig lovreform.
Skepsis til dommernes vurderingsevne bør ikke komme i veien for en viktig lovreform.
Randi Rosenqvist, spesialist i psykiatri, skriver i Morgenbladet 18. januar at det er uklart hvilke kriterier domstolen skal legge til grunn når den skal bestemme om det er rimelig og rettferdig at gjerningsmannen fritas for straff. Her overses det imidlertid at det i lovteksten både er gitt vilkår og angitt de avgjørende momenter for utilregnelighetsvurderingen, samt at proposisjonen utbroderer disse nærmere.
Regelen er altså ikke redusert til en vurdering av konkret rimelighet, som antydet. Svikten i virkelighetsforståelse og funksjonsevne må være av en slik grad at vedkommende ikke kan holdes ansvarlig for sine handlinger. Det første kriteriet tilsvarer for øvrig innholdsmessig en formulering som Rosenqvist lenge har etterlyst og som ble foreslått inntatt av Særreaksjonsutvalget i 1990: «uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen», noe som også påpekes i proposisjonen. Dette vil begrense rettens skjønnsrom.
Påstanden om at forslaget vil medføre rettsulikhet, vilkårlighet og mangel på forutberegnelighet, er svakt forankret. Vurderingen av om tiltalte er «utilregnelig» vil være rettsanvendelse, som Høyesterett kan prøve fullt ut på grunnlag av de faktiske premissene i den påankede dommen. Dette innebærer at det vil utpensles i rettspraksis hvilke tilstander og hvilken alvorlighetsgrad som oppfyller utilregnelighetsnormen. Dette vil sikre likebehandling og rettssikkerhet på en bedre måte enn når de sakkyndige utøver «domsmyndighet» i den enkelte sak, slik de i praksis gjør under dagens regel.
Anders Løvlie og Nils Gunnar Skretting skriver i Morgenbladet 26. januar at utvalget i «nesten 100 sider drøfter … de fleste tenkelige regelkonstruksjoner og tilhørende problematikk» og at en «regel som den foreslåtte, er vurdert i utredningen, men avvist på grunn av dens iøynefallende svakheter».
Dette synes å slå bena under deres tidligere påstand – at forslaget overhodet ikke er hørt. Departementet kan forsikre om at utredningen er nøye gjennomgått og samvittighetsfullt vurdert, og regjeringen etter dette falt ned på at lovforslaget er den beste løsningen. Nå er det opp til Stortinget å vurdere om tiden er moden for forandring.
Det krever mot av lovgiver å forlate «psykosebegrepet» og tillit til at domstolen vil utøve godt skjønn innenfor lovens rammer.
Thor Kleppen Sættem
Statssekretær, Justis- og beredskapsdepartementet (H)