Annonse
00:00 - 02. februar 2018

En bransje i ubalanse

Må forskning trumfe undervisning? Her er et forslag til løsning.

Formidler: Jostein Halgunset var en av de nominerte i Morgenbladets kåring av fantastiske forelesere. Anders Romarheim foreslår at man årlig premierer ti nøye utvalgte superundervisere for å honorere god fagformidling. Arkivfoto: Therese Alice Sanne
Annonse

Landet har nylig fått en minister for forskning- og høyere utdanning. Venstres Iselin Nybø har en rekke utfordringer foran seg. Men en utfordring fremstår mer krevende enn alle andre, og den angår ubalansen mellom de to saksfeltene hun er statsråd for: Nedprioriteringen av undervisning til fordel for forskning gjennomsyrer sektoren. De skadelidende er kunnskapsbransjens fremtid: studentene.

Hvordan skal god fagformidling honoreres? Noe av løsningen ligger i å utvikle et finansielt fundament rundt kåringer av fantastiske forelesere, av typen Morgenbladet har gjennomført. Forhøyet status for undervisning utgjør kun et skritt på veien. Det er avgjørende at fagformidling må svare seg økonomisk både for foreleserne og lærestedene. Jeg mener det bør opprettes et kollegium av tretti nasjonale superforelesere, der ti utnevnes årlig og lønnes av programmet i tre år. En nasjonal arena for fremragende utdanning er allerede besluttet innført, og et slikt kollegium kan bidra substansielt til å endre en historisk skjevhet.

Årsakene til ubalansen mellom forskning og undervisning er mer grunnleggende enn de er kompliserte. Vi har å gjøre med en nærmest villet nedprioritering over tid. Om ikke kunnskapspolitikerne fra vekslende regjeringer har forstått at ført politikk har ledet til disse skjevhetene, så burde de ha skjønt det. Nylig avgåtte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen gjorde korrigering av skjevheten til en hovedsatsing. «Det skal bli like gjevt å undervise som å forske», bebudet han for ett år siden. Det er et stykke dit, noe blant annet Psykologisk institutt ved UiO har fått erfare.

En viktig grunn til ubalansen mellom forskning og undervisning finnes i akademias fremste hakkekylling: tellekantsystemet.

En viktig grunn til ubalansen mellom forskning og undervisning finnes i akademias fremste hakkekylling og syndebukk: tellekantsystemet. Systemet utgjør en banal trikotomi, der akademiske publiseringssteder rangeres etter nivåene 2, 1 eller 0. Det er enkelt, nærmest et bransjekrav, å mislike og kritisere tellekantsystemet. Systemet utgjør en målstyringens tvangstrøye i akademia, og regulerer bransjens fokus over mot forskning.

En annen viktig årsak ligger i kunnskapsbransjens finansieringsgrunnlag. Det er instituttenes økonomiske handlingsrom som avgjør hva de satser på. Undervisning finansieres i hovedsak gjennom lærestedenes grunnbevilgning. For å spe på økonomien er ekstern forskningsfinansiering det klart viktigste tilskuddet. Noe tilsvarende finnes ikke for undervisning. Dette bidrar til at undervisning tidvis betraktes som en pålagt plikt, for penger man får «uansett». Forskning betraktes derimot som den enkelte forskers «egentid» til å realisere sitt potensial og faglige ambisjoner. Gjerne ispedd litt hjemmekontor eller forskeropphold ved spennende utenlandske læresteder.

Uttrykk som «forskningstid» og «undervisningsplikt» illustrerer hva som anses som inspirerende og hva som er et pliktløp i akademia. Mens undervisningsfri er fri til å forske, betyr underlig nok også forskningsfri fri til å forske. Terminologien taler sitt tydelige språk, og er resultatet av en villet utdanningspolitikk. Det man har fri fra er undervisning. Det man gjør når man har «fri» er å forske.

Uttrykk som «forskningstid» og «undervisningsplikt» viser hva som er inspirerende og hva som er et pliktløp.

For å snu en så inngrodd og fastlåst mentalitet må man trå ganske hardt til. «Lønn er et av de tydeligste virkemidlene en arbeidsgiver har for å gi anerkjennelse», påpekte Torbjørn Røe Isaksen med rette. På individuelt nivå er altså varige lønnsøkninger egnet for å skape endring. Flere læresteder, inkludert universitetene i Bergen og Tromsø, benytter nå lønnsøkning som lokalt tiltak.

Lønnspålegg minner om et av næringslivets foretrukne tiltak for å motivere til ekstra innsats: bonusutbetalinger. Disse betales ut retrospektivt for spesielt godt utført arbeid. Forskningsfinansiering utbetales derimot som hovedregel forut for at arbeidet er gjort. For undervisning kan dette snus. Man kan honorere de som beviselig har levert på toppnivå i etterkant.

Mitt forslag er altså at man årlig premierer ti nøye utvalgte nasjonale undervisere. Disse lønnes med tre årsverk, hvorav superunderviseren må undervise kurset hun eller han fikk prisen for i første og tredje år av perioden. I det andre året burde superunderviseren produsere et forskningsprodukt som skal inn på kursets pensumliste. Det ville bli et svært godt eksempel på forskningsbasert undervisning, gullstandarden i utdanningssektoren. Det er en miks av undervisning og forskning som bør være idealet i bransjen. Aldri det ene på bekostning av den andre.

Mitt forslag er at man årlig premierer ti nøye utvalgte nasjonale undervisere.

Ville mitt forslag med et nasjonalt kollegium på tretti formidlere være dyrt? Alt er relativt, men det ville knapt koste en promille av hva samfunnet bevilger i utrednings- og forskningsfinansiering årlig. Ingen kontorutgifter eller overhead behøves for allerede ansatte undervisere. Utgiftene er i hovedsak lønnsmidlene i de tretti årsverkene. Det burde ikke bli særlig dyrt å drifte programmene. Også her er det rom for å tenke nytt. Blant annet burde studenter kunne nominere sine forelesere. En annen mulighet er å alliere seg med Morgenbladet sin kåring som en del av seleksjonsprosessen.

Avslutningsvis er det betimelig å være litt introspektiv. Føringene fra myndighetene er nå sin sak, men skal endring inntreffe må holdningene ute i bransjen redefineres. Det handler også om den enkelte forskers holdninger. Det er både dumt og umoralsk å nedprioritere studenter. Det strider også imot selve universitetets urtanke. Om ubalansen vedvarer kan universiteter og høyskoler fortære seg selv i higenen etter å kunne presentere de feteste tellekantmappene i årsrapporten.

Tingenes tilstand er ikke oppløftende. Men det er da noe at kunnskapsdepartementet er smertelig klar over ubalansen mellom forskning og undervisning. Her må statsråd Nybø realisere ambisjonene hun arver fra statsråd Isaksen. Når tiltak med bevilgninger har fått dette inn i en mer balansert leie, så blir kanskje neste steg å finne ut hvem som er Norges beste veileder? Og videre hvem som er superfagformidlerne i det offentlige ordskiftet? Disse søylene av akademias kjernevirksomhet er like fordømt forsømt som undervisningen er.

Anders Romarheim er Førsteamansuensis og leder for Senter for transatlantiske studier ved Institutt for forsvarsstudier (IFS).

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»