Annonse
00:00 - 12. januar 2018

Holbergdebatten revisited

Annonse

MEDIER Holbergdebatten 2017 har allerede skapt en hel del diskusjon. Eirin Eikefjord (BT) og Inger Merete Hobbelstad (Dagbladet) kritiserte debatten i temmelig sterke ordelag allerede i begynnelsen av desember i fjor. Hovedpoenget deres var at mediekritikken som ble ytret av Julian Assange og John Pilger, var hinsides enhver rimelighet, og at den ikke ble balansert av en reell motstemme. Kritikken ble imøtegått av Gisle Selnes i flere innlegg i Dagbladet og Klassekampen, og dessuten av Sigurd Grønmo i Bergens Tidende og Ellen Mortensen på Dagsnytt atten.

I lys av denne situasjonen er det pussig at Hilde Sandvik, grunnlegger og sjefredaktør i Broen.xyz og tidligere redaktør i Bergens Tidende, en måned senere publiserer en kommentar om samme tema, med omtrent de samme synspunktene som ble ytret av Hobbelstad og Eikefjord, men uten noen form for referanse til det ordskiftet som allerede har funnet sted. Enda mer påfallende er det at Sandvik, i motsetning til Hobbelstad, ikke presenterer et eneste argument til understøttelse av sin avvisning av det meste av det som ble ytret av Assange og Pilger. I stedet stoler hun på at hennes eget karikerte referat av deres synspunkter gjør ytterlige kommentarer overflødige.

Men er de to mediekritikerne virkelig så dumme, eller sprø, som Sandvik vil ha det til? Blant påstandene hun lar seg opprøre av, er at «journalister er mordere» fordi «nesten alle kriger skyldes medienes spredning av propaganda og løgn». Dette er altså Sandviks gjengivelse. Det ble fra scenen aldri sagt at «journalister er mordere». Det som ble påstått, var at en hel rekke kriger etter andre verdenskrig kunne ha vært unngått dersom vestlige medier hadde vært tro mot sin samfunnsoppgave og fortalt sannheten til sine lesere, i stedet for å opptre som lydige talerør for maktens krigshissende representanter.

John Pilger listet i sitt foredrag opp en rekke eksempler på falske opplysninger som ble spredd av presumptivt seriøse medier under opptakten til flere kriger ført av vestlige demokratier. Disse falske påstandene, hevdet han, var skreddersydde for å villede befolkningen i en helt bestemt retning: nemlig til å godta kriger som de ellers på det sterkeste ville ha protestert mot.

Hverken Hobbelstad, Eikefjord eller Sandvik har hatt noen interesse av å undersøke hvorvidt det kan være hold i Pilgers eksempler, men har i stedet forsøkt å sverte ham. Er ikke dette en symptomatisk reaksjon som nettopp demonstrerer Pilgers og Assanges mediekritikk? De etablerte medienes norske representanter anser seg selv som fornuftige og rimelige, men opptrer ikke fornuftig i møte med kritikken av sin egen profesjon.

 

Hverken Hobbelstad, Eikefjord eller Sandvik har hatt noen interesse av å undersøke hvorvidt det kan være hold i Pilgers eksempler, men har i stedet forsøkt å sverte ham. 

Den rasjonelle responsen på Pilgers alvorlige anklager ville vært å se nærmere på pressens opptreden i de sakene han nevner, for å undersøke om hans påstander medfører riktighet. Dersom de etter en slik undersøkelse kom frem til at det hele bare var oppspinn, kunne de ha publisert nedsablingene sine – ledsaget av dokumentasjon og argumenter.

Hvorfor går ingen av dem frem på denne måten? Og hvordan kan det ha seg at ingen av dem ser ut til å være klar over at synspunktene de lar seg opprøre over, står i en helt bestemt mediekritisk tradisjon, som kan tilbakeføres til Noam Chomskys og Edward Hermans veldokumenterte bok Manufacturing consent? Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, er tesen i denne boken (som gjerne går under navnet «the propaganda model») aldri blitt tilbakevist.

For min egen del var det særlig ett øyeblikk i Pilgers foredrag som gjorde inntrykk. Han fortalte om sitt intervju med den tidligere The Observer-journalisten David Rose, som under opptakten til Irak-krigen i 2003 feilaktig hadde rapportert at Saddam Hussein sto i ledtog med al-Qaida og hadde masseødeleggelsesvåpen. Under intervjuet spurte Pilger Rose om han hadde noe å si til sitt forsvar. Nei, svarte Rose, det fantes ingen unnskylding, «I was duped». Da Pilger spurte om feilinformasjon av denne typen gjorde journalistene medskyldige i krigsforbrytelser, svarte han ja.

Jeg finner det for min del bemerkelsesverdig at forhold av denne typen ikke ser ut til å ha gjort noe som helst inntrykk på Holbergdebattens kritikere. De foretrekker åpenbart den mer behagelige posisjonen: At fake news er noe som utelukkende er et problem i useriøse medier uten redaktørplakat, og at de etablerte institusjonene av den typen de selv tilhører, eller har tilhørt, må forsvares med alle midler mot denne trusselen.

Frode Helmich Pedersen

Forsker, Universitetet i Bergen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.