Annonse

Annonse

13:23 - 04. januar 2018

Møt skoen som vil få deg til å føle deg befriende vill og motegal i 2018, skriver Ragnhild Brochmann.

Møt the ugly sneaker! Årets mest trendy sko, skriver Ragnhild Brochmann.

Vakker?? Trendy, absolutt. Her er modellen med det klingende navnet Reebok Instapump Fury. Foto: Bryan Bedder/Getty Images

Hva får du om du blander fottøyet til en gjennomsnittlig amerikansk far og en liten orkebande? Jo, årets mest trendy sko. En sko som later som om den er usikker på seg selv og kroppen sin, men som sier litt av hvert om tidens motebilde og om oss som er i ferd med å putte fotelotene våre nedi. Møt the ugly sneaker! Skoen som vil få deg til å føle deg befriende vill og motegal i 2018.

 

For å illustrere hva som står på spill her, skal vi ta utgangspunkt i én sko, nemlig modellen med det klingende navnet Reebok Instapump Fury. Et navn jeg ser for meg at Sauron hadde likt, og 2017s største sneakerhit. Internasjonalt, altså. For som medarbeideren Justin på den nye sneakerbutikken Tennis, sier: det «tar det ett år fra en trend slår an i USA til den kommer hit». Så her den. Rett før det braker løs.

Det mest slående ved Instapump Fury er ikke at den ser ut som en bestselger, men at den ikke gjør det. Motsatt av det seneste årets hitjoggesko, Adidas Ultraboost – en slags sokklignende marshmallow med hull til foten – har disse sneakersene en småtykk og klumpete såle med hakk i, og et delvis hult overlær med en liten pute du kan trykke på for å pumpe inn luft slik at skoen etter sigende strammer seg over vrista uten at du behøver å knyte. Legg til luftehull, ulike tenkelige og utenkelige fargekombinasjoner, og ymse fremtidsrettede grafiske former, og vi har en sko som uttrykker en besnærende blanding av gammelmodig futurisme, stort oppmerksomhetsbehov og uavklart selvtillit. En merkelig velutstyrt high-tech-joggesko som om minimalistfottøyet Nike Free Run, eller Ultraboost, aldri hadde eksistert.

Og det er ikke så rart om det føles sånn. Reeboks Fury (1994) er en av mange sko på markedet som ble laget i overgangen mellom de to tiårene som satte et endelig likhetstegn mellom attraktiv livsstil og atletisk fottøy: 1980-og 90-tallet. En tid for trippende aerobicføtter, trippy estetikk og for sementeringen av joggeskoen som et fullverdig mote- og livsstilsprodukt til sesongvis utskiftning på linje med andre moteprodukter.

 

Det samme kan sies om flere av de mest fasjonable – unnskyld, stygge – joggeskoene som er ute og går akkurat nå: de er retro men hitech, litt klumsete å se til, men lette å ha på foten, futuristiske men bakoverskuende. Og, de er overraskende mye med tanke på at vi stadig vekk befinner oss i en avdempet tid. Eller gjør vi ikke det? Nei, gitt, det ser ut til at vinden er i ferd med å snu. Dette forteller den såkalt stygge joggeskoen oss om motens status quo:

For det første markerer skoen en foreløpig kulminasjon av de siste ti årenes maniske stiloppheng i 90-tallet, og muligens – men bare muligens – et behov for å komme videre. For hva er det som har skjedd de siste årene? Jo, først selvhatet vi oss gjennom den retrofile hipsterismen; så moret vi oss over de selvbevisste begrensningene ved den nedstrippede normcoren, og mens vi har holdt på med dette, har sportsestetikken kommet sildrende inn fra loft og kjeller inntil huset nå står fullt. Vi har fått stadig flere og større hettegensere, rumpetasker med lang hale, tekniske boblejakker og en fornyet kjærlighet for ungdomsskolens stjernemerker: Champion, Fila og Timbaland. Inn i dette endrede landskapet er det som om New Balance (hipsterisme) brått kjennes for alminnelig, og Asics (normcore) for funksjonelt for dem som leder vei. De progressive vil på fest igjen – en vill og morsom fest! – og de sjekker trykket ved å dyppe føttene nedi bassenget først.

Store joggesko, pappasko og orkefottøy, har kommet hit også, men nå er de på vei til folket. Til Mainstreamen. Justin og Fredrik på Tennis er ikke i tvil: spektakulært uspektakulære klumsesneakers (pappa), og tykksålede, overdrevent techy 80- og tidlig 90-tallsføtter (ork). Og det kommer til å bli mer maksimalisme i det hele tatt. Så det blir mer flamboyance i klesveien på grunn av de store, stygge skoene? Ja, vi begynner med føttene, sier Justin. Og har vi først fått på oss store sko, kommer resten av garderoben til å følge etter. Det holder på å skje alt. Større plagg, flere plagg, mer greier, flere farger, større volum.

Med andre ord går veien fremover stadig vekk tilbake til fremtiden. Men hva er det med 90-tallet som dypest sett fortsetter å trekke? Etterkrigstiden har i økende grad vært en retrofiksert tidsalder, men de siste ti årenes fiksering på en periode er likevel bemerkelsesverdig.

 

Det mest interessante er dermed ikke at skoene med ett skal være store og klumpete – etter en minimalistisk bølge vil det alltid komme en motreaksjon – men at referansene stadig vekk går til 90-tallet. At vi med glede sier at vi går til 90-tallet. At vi ikke kan se oss mette på vår egen nære fortid: æraen som på ett og samme år ga oss opptakten til internett slik vi kjenner det – livet slik vi kjenner det – med Microsoft for menigmann, eBay, Wikipedia og Amazon (1995), EØS, avocado og mobiltelefon. Kanskje er det ikke lenger retro-logikken som er bærende – den stilistiske, halv-distanserte leken med gamle tegn, men en genuin kollektiv nostalgi båret frem av behovet for felles opphav og felles agenda.

Pappa-ork selv vil bare på fest, og trave ubekymret rundt, men kanskje er sneakersene også et avstandsforelsket vink til det relativt stabile 90-tallet; en slags jordingsmekanisme à la dykkerens blysko for å beholde likevekten i et samfunn som gikk fra å fryde seg over overgangen fra Walkman til Discman, til å lure på hva de digitale endringene egentlig gjør med samfunnet.

Annonse