Er en forklaring alltid en unnskyldning?
Den 1. august 1966 tok den tidligere skarpskytteren Charles Whitman heisen opp i tårnet i hovedbygningen på universitetet i Texas. Med seg hadde han blant annet tre jaktrifler, en avsagd hagle, og flere kasser med ammunisjon. Innen politiet fikk stoppet ham, lå det 44 døde og skadde studenter og forbipasserende igjen på bakken. En av de første store masseskytingene i amerikansk historie var et faktum.
Men historien stopper ikke der. For under obduksjonen av Whitman oppdaget man en hjernesvulst i nærheten av amygdala, et område som blant annet regulerer frykt og aggresjon. Det viste seg dessuten at han bare noen måneder før drapene hadde fortalt legen sin at han var i ferd med å bli overmannet av uforklarlige, voldelige impulser.
Whitmans katastrofale adferdsendring fikk dermed en plausibel forklaring. Er den derfor unnskyldt?
Denne historien rant meg i hu da jeg leste psykologistudentene Tveit, Heiervang og Andreassens svar på mitt innlegg i #metoo-debatten, «Når Darwin blir en unnskyldning». Som tittelen antyder, mener forfatterne at jeg rettferdiggjør seksuell trakassering ved å peke på evolusjonære forklaringer på forskjeller i menns og kvinners seksuelle psykologi.
Og jeg skal gi dem rett i at det ikke er noe enkelt forhold mellom det å forklare et fenomen og de moralske følelsene vi knytter til det. De færrestes moralske intuisjoner vil være upåvirket av å få vite om Whitmans svulst. Det er nærliggende å tenke at hans adferd var et direkte resultat av svulsten, ikke ulikt om noen hadde holdt en pistol mot hodet hans. Jo mer vi forstår, jo vanskeligere kan det være å felle en moralsk dom.
Dette er en interessant diskusjon, som munner ut i en gordisk knute av fri vilje og moralsk ansvar. Vi forutsetter ofte fri vilje for å tildele skyld. Men denne frie viljen synes å bo i de årsakssammenhengene vi ennå ikke har kartlagt. Sjelden er kausaliteten så tydelig som i tilfellet Whitman; vanligvis må vi nøye oss med små delforklaringer. I sum forklarer vitenskapen likevel stadig mer, og rommet for fri vilje blir trangere.
Det var naturligvis ikke denne diskusjonen Tveit, Heiervang og Andreassen la opp til. Deres ærend var en grovkornet mistenkeliggjøring av evolusjonære forklaringer på menneskelig adferd, bygget rundt en gammel stråmann: den genetiske deterministen.
Hadde de fremmet noen alternative teorier, vist til noen studier eller reist noen faglige innvendinger mot evolusjonspsykologi, så skulle jeg gjerne drøftet dem.
I stedet får vi repetere. Vi er ikke determinert av genene våre. Ingen har hevdet det. De som utøver seksuell trakassering, kan hverken skylde på Darwin, Freud, miljø eller gener. Ingen har påstått at menn er viljeløse marionetter, overgitt til sine drifters vold.
Ingen har påstått at menn er viljeløse marionetter.
Ingen har heller påstått at evolusjonsteorien gir en fullstendig forklaring på hvordan menneskesamfunn ser ut. Kultur er mange ganger en viktigere forklaring. Vår tynne bønn på evolusjonsteoriens vegne er bare at man ikke a priori ekskluderer den som forklaringsvariabel, slik forfatterne ser ut til å gjøre. Kanskje kan evolusjonære forklaringer også ha noe å bidra med når vi skal forstå hvorfor seksuell trakassering oppstår, og hvilke mottiltak som kan fungere?
Formodentlig aksepterer psykologistudentene at vi faktisk har evolvert. I så fall er de på vei til å bli evolusjonspsykologer, enten de vil eller ei. De kan velge å bli dårlige evolusjonspsykologer, som avviser en mangslungen litteratur uten å stifte nærmere bekjentskap med den. Eller de kan velge å bli gode evolusjonspsykologer, som kritisk vurderer denne forskningen, forkaster det som er dårlig, og bruker det som er godt.