Annonse

Annonse

14:08 - 10. januar 2018

Innlegget blir bisart

Gunnar M. Sørbø fraskriver den norske stat meninger den har.

Regjeringens offisielle syn er at menneskerettigheter må oppfattes som universelle verdier som burde bli akseptert overtalt. Tvedts og andres synspunkt er øyensynlig at nettopp denne ambisjon er naiv, skriver Ole Gjems-Onstad. Her Rohingya-flyktninger på vei mot Bangladesh. Foto: Kevin Frayer/Getty Images

MENNESKERETTIGHETER I Morgenbladet 22. desember har Gunnar Sørbø, tidligere direktør ved Christian Michelsens Institutt, en artikkel med tittelen: Terje Tvedt tillegger politikere og forskere meninger de ikke har. Sørbø anklager Tvedt for å bruke stråmannsargumentasjon i sin bok Det internasjonale gjennombruddet.

Sørbø forklarer: «Å sette opp en stråmann betyr at man skaper inntrykk av at motstanderen står for noe han/hun ikke faktisk står for.» Sørbø presiserer: «Alvorligere blir det når stråmannsargumentet brukes som grunnlag for en av bokens hovedteser, nemlig påstanden om den norske statens tro på at menneskerettigheter er universelle. Her tillegger Tvedt motstanderne synspunkter de ikke har.»

 

Det siste brede dokument der Regjeringen redegjorde for Norges syn på menneskerettigheter var Meld St 10 2014-2015: Muligheter for alle. Menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken. «Enhver» som arbeider med menneskerettigheter, kjenner dette dokumentet, også Sørbø. Igjen og igjen fastslår UD at Norges regjering oppfatter menneskerettighetene som universelle: «Da skal regjeringen være tydelig på at de internasjonale menneskerettighetene er universelle og udelelige» (s 12); «Den metodiske tilnærmingen [til Norge i arbeidet for menneskerettigheter] tar utgangspunkt i de universelle menneskerettighetene … (s 84); «Menneskerettighetenes universelle status er et godt grunnlag …» (s 47). Dette er bare noen av de sitater som målbærer regjeringens syn på menneskerettigheter som universelle. Det ville være unødvendig og derfor anmasende å belaste leseren med flere.

En mulig lesing av Sørbøs innlegg kunne være at både han og Tvedt, som del av en slags insider elite, vet at ingen av UDs eksperter mener det som står i Meldingen til Stortinget.

Sørbøs innlegg blir bisart. Ett er å anklage en forfatter for å drive retorisk stråmannsargumentasjon. Men man faller ned i en rimelig stor selvlaget grav når man baserer sitt angrep på å benekte det nyeste og godt kjente offentlige dokument om regjeringens syn på menneskerettigheter som universelle.

Sørbø kan kanskje forsøke å hevde at man ikke kan ta regjeringens stortingsmelding på alvor, eller at den må leses mer subtilt enn det som følger av ordlyden. Han skriver: «Selv om FNs erklæring om menneskerettigheter har som normativt utgangspunkt at de skal gjelde universelt, kjenner jeg ingen som vil hevde at de faktisk er universelt akseptert.» Nei vel, men regjeringens offisielle syn er at de må oppfattes som universelle verdier som burde bli akseptert overtalt. Tvedts og andres synspunkt er øyensynlig at nettopp denne ambisjon er naiv, siden for eksempel menneskerettighetenes likhetsideal strider mot sentrale prinsipper i flere religioner og kulturer.

En mulig lesing av Sørbøs innlegg kunne være at både han og Tvedt, som del av en slags insider elite, vet at ingen av UDs eksperter mener det som står i Meldingen til Stortinget. Men da har Sørbø brukt sitt angrep på Tvedt som en start på et stormløp mot UDs og Norges offisielle menneskerettsretorikk som falsk. Er det hva Sørbø mener, burde han sagt det.

 

Å avvise merkelapper som enkel og blåøyet om sider ved offisiell norsk menneskerettsdiskusjon, ved å benekte sentrale dokumenter, er, om ikke direkte uærlig, så blindt og ikke-akademisk. Sørbøs innlegg bekrefter et inntrykk av norske menneskerettsmiljøer: En del av retorikken går på autopilot; man er ikke vant til å være reelt utfordret. Kritikk avfeies uten at man etterprøver egne argumenter. Da Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter ble åpnet i 2016, uttalte direktøren at Norge har de beste forutsetninger for å bli verdensledende på menneskerettsområdet. Det er feil hvis man ikke kan forholde seg mer åpent til en kritisk debatt.

Sørbøs innlegg bekrefter et inntrykk av norske menneskerettsmiljøer: En del av retorikken går på autopilot; man er ikke vant til å være reelt utfordret.

Ole Gjems-Onstad er professor ved Institutt for rettsvitenskap, Handelshøyskolen BI

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse