Galtung nå igjen

Egentlig er jeg er lei av hele Johan Galtung.

Rettere sagt er jeg lei av hvordan den aldrende fredsforskeren til tross for gjentatt kolportering av antisemittiske myter fortsatt er inne i varmen i et Norge der mange insisterer på å rasjonalisere jødehat som kritikk av Israels okkupasjonspolitikk.

Når jeg likevel har møtt opp i første etasje på Cinemateket denne morgenen, er det på grunn av dette og fordi jeg føler noen må ta jobben med å dokumentere eventuelle nye utspill. Frokostmøtet er i regi av Ny Tid, en avis som selv har havnet i hardt vær det siste halvåret etter en økende lefling med konspirasjonsteorier. Temaet er antisemittisme og rasisme.

Første gang jeg hørte Galtung referere til antijødiske konspirasjonsteorier var under et foredrag om terrorhandlingene på Utøya høsten 2011, få måneder etter at 69 ungdommer var blitt drept av en selverklært tempelridder som selv var påvirket av forestillinger om en sammensvergelse for å islamisere Europa. I foredraget klarte Galtung både å trekke inn «de kunstige jødene» i frimurerlosjen som mulige medskyldige og henvise til Erik Rudstrøm som autoritet. Rudstrøm, som døde i 2004, er kjent for to bøker der han går gjennom jødenes og frimurernes rolle i etterkrigstidens Europa. Bøkene er blant det groveste som er skrevet siden 1930-tallet om vi ser bort fra ren nynazisme, og inneholder både holocaustbenektelse og beskyldninger mot jødene for å drive narkotikahandel fra synagogene.

Siden da har jeg både sett Galtung referere til en pamflett av den amerikanske nynazisten William Pierce – kjent for romanen The Turner Diaries som best kan beskrives som en guide til massemord på jøder og andre ikke-ariere – som kilde på jødisk kontroll over mediene, og anbefale det antisemittiske falsumet Sions Vises Protokoller som en guide til hva som foregår i verden. Bare for å senere hevde at han bare anbefalte folk å lese det for å forstå antisemittisme bedre. Ikke noe av dette har hindret ham fra å fortsatt bli intervjuet på tv og bli invitert til ulike festivaler der han til og med har delt talerstol med kronprins Haakon. Det hører for øvrig med til historien at Pierces tekst ikke omhandler Israel-Palestinakonflikten, men tar for seg hvordan jøder bruker mediene og populærkultur til å ødelegge hvit ungdom.

I foajeen er det satt frem kaffe, eggerøre, ost, skinke og croissanter. Forsamlingen som har møtt frem er liten, og i stor grad aldrende. Blant dem er kollega Ola Tunander, selv kjent for påstander om at de bosniske muslimene selv sto bak massakren på Markale-markedet i Sarajevo i 1994 og for antydninger om at Israel kan ha vært involvert i Utøya-terroren.

Planen min er å konfrontere Galtung med et sitat fra boken 50 Years – 100 Peace & Conflict Perspectives fra 2008 der Galtung sammenligner nazistenes jødeutryddelse med det tyrkiske folkemordet på armenere. I den forbindelse forsøker han å kontekstualisere jødeforfølgelsene ved å vise til «den sionistiske krigserklæringen mot Tyskland». Dette er en kjent antisemittisk myte som baserer seg på en artikkel i Daily Express fra 13. mars 1933 med overskriften Judea declares war on Germany. En uheldig og misvisende overskrift, ettersom det hverken da eller nå finnes noen politisk enhet ved navn Judea, eller noen jødisk sentralledelse som kunne kommet med en slik krigserklæring. For den saks skyld fantes det heller ingen armensk sentralmyndighet som kunne erklært Tyrkia krig, slik Galtung ser ut til å tro. Og uansett er det godt over grensen til det smakløse å gå inn for en forsoningsprosess der ofrene skal ta sin del av skylden.

«Krigserklæringen» som er omtalt i Daily Express var i virkeligheten en oppfordring fra en gruppe jødiske ledere og organisasjoner utenfor Tyskland om å boikotte tyske varer etter utnevnelsen av Hitler til Rikskansler. Allerede på dette tidspunktet hadde Hitler en lang historie med antijødisk agitasjon, og det hadde også funnet sted en lang rekke angrep mot jødiske enkeltpersoner og jødiskeide forretninger fra nazistenes stormtropper. Påstander om at nazistenes politikk var en «forsvarskamp» mot jødenes krig skulle bli en fast bestanddel i nazistenes konspirasjonsteorier, og dukker fortsatt opp med jevne mellomrom – senest på nettstedet til nynazistene i Den Nordiske Motstandsbevegelsen i mars i fjor.

Galtung går sterkt ut fra første øyeblikk: Siden vi skal snakke om rasisme og antisemittisme, må vi først definere ordene «rase» og «semitter». Det finnes ifølge fredsprofessoren fem raser, samt «kortskaller» og «langskaller». Semitter består på sin side av to folkeslag, jøder og arabere, noe som gjør at det også finnes to typer antisemittisme.

Og da er det vel slik, til tross for at ordet antisemittisme ble oppfunnet av den antijødiske journalisten Wilhelm Marr i 1879 for å betegne det han mente var en livsnødvendig kamp mot «semittismen» – det vil si jødene – som allerede hadde skaffet seg kontroll over finans og politikk og var i ferd med å tilintetgjøre den tyske nasjonen som hadde vært naiv nok til å gi dem fulle borgerrettigheter. En time senere skal Galtung kontant avvise kritikk av den nye definisjonen sin som nok et utslag av en provinsiell norsk debattkultur som han nekter å forholde seg til: I andre land som virkelig betyr noe, har man nemlig for lengst begynt å også bruke antisemittisme om araberhat.

Det er i det hele tatt tydelig at beskyldningene om antisemittisme har gått inn på fredsprofessoren. Flere ganger understreker han den jødiske kulturens positive sider, som blant annet gir seg utslag i en vilje til å stille spørsmål der selve dialogen er viktigere enn å komme frem til et endelig svar. Et trekk som har vært med å gjøre jøder til ledende intellektuelle og kunstnere verden over. Han fremhever også at han alltid har støttet jødenes rett til en egen stat, også overfor arabiske ledere.

Riktig nok er det også sider ved det jødiske han ikke liker. For eksempel er han kritisk til Israels aggressive statsminister Benjamin Netanyahu, som ifølge Galtung drives av drømmen om et Stor-Israel som skal strekke seg fra Nilen til Eufrat og inkludere store deler av Midtøsten. Så får det ikke hjelpe at et slikt «lovet land» både vil inkludere dagens Jordan og Libanon og store deler av Syria, Egypt, Saudi-Arabia og Irak og gi Israel 30–40 millioner nye arabere å holde styr på, eller at ideen om en slik plan stort sett florerer blant konspirasjonsteoretikere som liker å hevde at de to stripene i det israelske flagget representerer de to elvene. – Men du kommer ikke til å få det, sier Galtung henvendt til Netanyahu. – For visjonen din hører ikke til i denne verden.

Galtung tillater seg etter hvert en kjapp visitt til Sions Vises Protokoller, et skrift som omhandler en imaginær jødisk sammensvergelse for å ta over verden gjennom å skaffe seg kontroll over finans og politikk. – Ingen vet hvem som har skrevet dem, sier Galtung og legger til at han her baserer seg på Wikipedia, som han antar hovedsakelig er redigert av jøder. Uansett tillater jødevennen Galtung seg å komme med et vennlig råd: Den beste måten å bekjempe fordommer på er å motbevise dem. Og ettersom en slik fordom er at jødene kontrollerer finansverdenen, bør Goldman-Sachs og andre jødiskdominerte selskaper sørge for å ta inn ikkejøder i styret.

Foredraget er overstått på under en halvtime, og det åpnes etter hvert for spørsmål. Det er mange som ønsker å diskutere semittiskhet, jødiskhet og sionisme og det er først på tampen at jeg får sjansen til å ta opp «den sionistiske krigserklæringen». Det er en tydelig irritert Galtung som gjentar påstanden om at erklæringen forelå, på samme måte som armenerne i sin tid erklærte krig mot Tyrkia. Han kan derimot ikke svare på hva som var innholdet i erklæringen eller hvor eller når erklæringen eventuelt skulle ha blitt fremmet, men lover å sende meg dokumentasjon på e-post.

Ved deadline venter jeg fortsatt på en slik e-post.