13:39 - 22. januar 2018

Forskerne slipper for billig unna

Dagens tellekantsystem har som konsekvens at det produseres enorme mengder mer eller mindre verdiløse forskningsartikler, skriver Trond Blindheim.

16. januar holdt Kunnskapsdepartementet sin årlige kontaktkonferanse for rektorer og direktører. Torbjørn Røe Isaksen sto for åpningen, og tok tilhørerne med på en utdanningshistorisk reise fra Det Kongelige Fredriks Universitetet som ble opprettet 1811, og frem til dagens reformarbeid med sammenslåing av høyskoler og opprettelse av et nytt universitet. Vi fikk også høre om regjeringens syn på hvordan man forventer at sektoren skal utvikle seg inn i fremtiden som en verktøykasse for å løse de store utfordringene.

Akkurat det fikk meg til å tenke på en passasje i John Williams’ roman Stoner som kom i 1965: Tre unge doktorander er på pub og diskuterer livet som ferske akademikere. Den yngste av dem er oppglødd over at han nylig er blitt ansatt, og forteller sine kolleger hvordan livet skal bli som forsker. Da ser den mest erfarne stipendiaten alvorlig på ham, og sier: Du skal vite at forsynet, eller samfunnet, eller skjebnen eller hva en du ønsker å kalle det, har skapt universitetet for oss, slik at vi kan søke ly for stormen. Universitetet er til for vår skyld, for oss som er fordrevet fra verden, ikke for studentene, ikke for den uegennyttige jakten på kunnskap, ikke for noen av grunnene du hører vi bruker utad når vi snakker om oss selv. Det høres fælt ut. Men fæle som vi er, er vi likevel bedre enn de som er i gjørma på utsiden, de stakkers jævlene der ute i verden. Vi gjør ingen skade, vi sier og skriver det vi vil og får til og med betalt for det.

Her er jeg fremme ved poenget: Hvis akademia skal være et verktøy for å løse de store samfunnsutfordringene, og ikke bare skal være til for dem som jobber der, så bør forskningen vurderes etter dens betydning for arbeid og samfunn, og ikke etter forskningspoeng, eller hvilke tidsskrifter forskningen er publisert i.

En stor del av forskningen betyr ikke noe som helst for arbeidslivet og samfunnet.

Den samfunnsmessige nytten av forskning kan være stor. Men det er også slik at en stor del av forskningen ikke betyr noe som helst for arbeidslivet og samfunnet. Typisk for slik forskning er at den heller ikke er etterspurt av oppdragsgivere. Den leder ikke til innovasjoner, nye arbeidsplasser og blir heller ikke sitert i lærebøker, auditorier eller i andre forskeres artikler.

Hva er så årsaken til at slik forskning likevel skjer, er det mange som spør seg om? Jeg har allerede antydet et svar: En altfor stor andel av den frie forskningen måles på simple faktorer som publikasjonspoeng, tidsskriftets anerkjennelse og hvor mange ganger forskningsartiklene er sitert. Forskningen vurderes med andre ord etter kriterier som ikke sier noe som helst om forskningens relevans, kvalitet eller betydning for samfunnet. Slik sett kan man si at forskerne oppnår akademisk prestisje etter feil kriterier.

Her er vi ved kjernen av problemet: Eksternt finansiert forskning (oppdragsforskning) stiller ikke alltid krav om at forskningen blir publisert i internasjonale tidsskrifter. Ofte holder det å levere en forskningsrapport. Dermed utløser den heller ikke forskningspoeng. Spissformulert: Når universiteter og høyskoler gir ansatte anledning til å forske, så å si på egne premisser og betingelser, og uten forankring i eksternt finansierte og samfunnsnyttige forskningsprosjekter, så er det kanskje en av de viktigste årsakene til at bare tretti prosent av universitets- og høyskoleansatte søker om eksterne forskningsmidler. Forskerne slipper rett og slett for billig unna.

Tellekanter

 

Norske forskningsinstitusjoner premieres økonomisk når de utgir artikler i vitenskapelige tidsskrifter og bøker på akademiske forlag. Dette kalles ofte «tellekantsystemet», og det har som hensikt å stimulere til mer og bedre vitenskap.

Tidsskriftene er sortert i to kategorier, hvor nivå 2 skal være forbeholdt de ledende tidsskriftene i et fag. Nivå 1 er alle andre godkjente vitenskapelige publiseringskanaler.

Å få en artikkel publisert på nivå 2 gir ikke bare mer prestisje, men også tre ganger større økonomisk belønning til forskningsinstitusjonen.

 

Universiteter og høyskoler gir slik sett mange av forskerne sine anledning til klatre opp i elfenbenstårnet, og fjerne seg fra de utfordringene som Kunnskapsdepartementet mener er utdanningsinstitusjonenes samfunnsoppdrag nummer én; å bidra til løse de store utfordringene i samfunns- og arbeidslivet.

Dagens tellekantsystem i forskningen har som konsekvens at det produseres enorme mengder mer eller mindre verdiløse forskningsartikler etter prinsippet publish or perish. Ikke bare blir slike artikler skrevet, men de blir også publisert etter oppgåtte kjøreregler: Artiklene som teller mest, er korte på 12–17 sider som publiseres i nivå 2-tidsskrifter, hvor det er anonym fagfellevurdering. Nivå 1-tidsskriftene, som gjerne omtales som «søppelbøtter» for refunderte nivå 2 artikler, kvalifiserer bare til halvparten av forskningspoengene.

Til slutt: Så lenge forskere får akademisk anerkjennelse ut fra artikkelproduksjon og publiseringspoeng, uavhengig om forskningen deres har nytte, så vil tellekantsystemet fortsette i all evighet. Som sagt er det bare tretti prosent av forskerne som søker om eksterne forskningsmidler. Jeg har diskutert disse problemstillingene med forskere som selv finner dagens tellekantsystem meningsløst, men som vil fortsette som før. Alternativet er nemlig å bli dømt nord og ned av sine kolleger, fordi man mangler forskningspoeng. Det er verre.

 

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Kjetil Jakobsens artikkel om Norges vei til velstand og sosial likhet trenger noen utfyllende kommentarer.