En bokanmelder må kunne mene hva han/hun vil uten at forfatteren går i forsvar. Men i den grad Per E. Hem bygger på gamle myter, er det nødvendig å kommentere noen av misoppfatningene hans om norsk parlamentarisme. Jeg gjengir i korte trekk mitt syn.
Hems anmeldelse fikk meg til å tenke på historien om svenskene som hadde gått seg vill i ødemarken. Ved hjemkomsten ble de spurt hvordan de mestret sulten. Vel, etter hvert måtte de ete egen avføring. På spørsmål om ikke det smakte vondt, var svaret: «Jävligt! Men det allra värsta var skit-skiten».
Hem hadde helst sett meg servere en ny runde skit-skit. I stedet lanserer jeg en alternativ teori om norsk parlamentarisme (s. 16f.), og som han burde gått inn på. Et kjennetegn er at regjeringen, som utøvende myndighet, ligger under og utgår fra en folkevalgt forsamling. Like lite i Norge som i Danmark, fulgte veien dit noen samlet plan, og gjennombruddet kom slett ikke av ett vedtak. Jeg nekter ikke for at viktige ting skjedde i 1884, heller ikke at noen konservative hadde sett hva som måtte komme.
Jeg lanserer en alternativ teori om norsk parlamentarisme, som Hem burde gått inn på.
Fra 1884 av fungerte også regjeringene som kollegier, det vil si at hele regjeringen ble skiftet ut, ikke ett og ett medlem, slik som tidligere. Som følge av oppkomsten av politiske partier og polariseringen riksretten skapte, kunne Johan Sverdrup danne landets første flertallsregjering. Men alt ved valget i 1888 sprakk Venstre, og Sverdrup satt tilbake i det minste av tre partier (Moderate Venstre). Siden ikke noen av de tre hadde flertall alene, var forvirringen stor. Mange innen Rene Venstre krevde parlamentarisme, men med referanse til England mente de flertallsregjeringer var det normale. I partiets valgprogrammer, før konsulatsaken fikk første prioritet, var det uttrykte målet parlamentarismens «fulle gjennemførelse».
Hva har mytesprederne – vurdert mot denne programuttalelsen – skjønt som Venstres egne ikke skjønte? Hem kommer trekkende med en artikkel Leiv Mjeldheim skrev om hvordan Emil Stang i 1891 ble felt ved tap på et kabinettsspørsmål. Sant nok, men med referanse til Johs. Andenæs har jeg sagt at kabinettsspørsmålet er regjeringens redskap, ikke folkeforsamlingens. Derfor angår det heller ikke parlamentarismen i direkte forstand.
Et annet punkt i min teori er at den uavhengige kongemakten måtte bort før parlamentarismen kunne fullbyrdes. Dette forutsatte unionens oppløsning. Inntil 1905 tillå utøvende myndighet kongens person. Hvordan kan noen påstå at styret var parlamentarisk så lenge en halvt eneveldig konge i Stockholm regjerte?