Annonse
00:00 - 19. januar 2018

Innvandringsstriden kan desintegrere EU, skriver Sylo Taraku.

EUs største bragd er demokratiseringen av Øst-Europa, skriver Sylo Taraku.

Annonse

Endelig fikk jeg lest den, Ivan Krastevs kritikerroste bok After Europe. Den er ganske pessimistisk, men jeg deler hans bekymringer rundt polariseringen i Europa. Og jeg kjenner meg igjen i hans beskrivelse av forskjellene mellom vesteuropeere og østeuropeere. Mens vesteuropeernes kollektive hukommelse er preget av stabilitet, har vi med østeuropeisk bakgrunn gjennomlevd dramatiske endringsprosesser i senere tid. Vår kollektive oppfatning er preget av erkjennelsen av at tilsynelatende stabile politiske systemer raskt kan forandre seg. Det er, kort sagt, vår livserfaring.

Etter den kalde krigen ble Vest-Europa og Øst-Europa gjenforent. Tidligere sovjetiske satellittstater fra jernteppet ble fort en del av den demokratiske familien i EU, men migrasjonskrisen i 2015 har avslørt at store verdiskiller fortsatt eksisterer.

Ungarn ble migrasjonskrisens episenter. I kaoset som oppsto, er det én hendelse som brant seg fast: Ved grensebyen Röszke strakk den ungarske TV-reporteren Petra László ut foten og felte en syrisk flyktning som hadde et barn på armen. Alt skjedde for åpent kamera, og klippet skapte storm i sosiale medier. Hendelsen ble symbolet på Ungarns hardhendte og lite sympatiske behandling av flyktningene.

Det var ikke mindre dramatisk på det øverste politisk nivået da Ungarns sterke mann, Viktor Orbán, og Tysklands enda sterkere kvinne, Angela Merkel gikk i åpen konflikt. Det var to verdensbilder og verdisystemer som frontkolliderte. I det kosmopolitiske Berlin i det nye Europas sentrum oppfattet Merkel asylmigrantene som mennesker i nød, som man hadde et moralsk ansvar for å ønske velkommen. Fra sin hovedstad lenger øst, i Budapest, så Orbán en hær av muslimske kolonister som truet Europa og som vi måtte beskytte oss mot.

Aktuell bok

Ivan Krastev

After Europe

2017

 

For Orbán handler det ikke bare om Ungarns nasjonale interesser, han fremstiller seg selv som en forsvarer av hele den vestlige kristne sivilisasjonen. Han beskylder EU for å ha som motiv om å ødelegge de europeiske nasjonalstatene gjennom masseimmigrasjon. Han har alliert seg med Polen, Tsjekkia og Slovakia, som til sammen utgjør de såkalte Visegrad-landene.

Ivan Krastev skriver at migrasjonskrisen er Europas 11. september i den forstand at vi kan snakke om et før og etter. Migrasjonskrisen har ikke bare rasert de politiske sentrum-venstrepartiene, men kan potensielt også desintegrere Europa, mener han.

Mens den første generasjonen av østeuropeiske ledere etter den kalde krigen var villige til å gjøre hva som helst for å bli integrert i EU, har dagens ledere havnet i direkte konfrontasjon med Brussel.

Der man før oppfattet EU som en kilde til sikkerhet og åpne grenser som et tegn på frihet, forbindes nå åpne grenser med usikkerhet.

Krastev mener at det er østeuropeernes «demografiske angst» som forklarer mye av motstanden mot muslimsk migrasjon. Det har vært en drastisk nedgang i befolkningen i hele det tidligere Øst-Europa etter murens fall. Både på grunn av lave fødselstall og på grunn av stor utflytting til andre EU- og EØS-land. Men har de egentlig noe å frykte? Visegrad-landene har vært lite attraktive for flyktninger og migranter og det er ingen tegn til at en massemigrasjon av muslimer er nær forestående. Selv om de skulle ta imot de relativt få tildelte kvoteflyktningene fra EU.

Motviljen mot muslimsk immigrasjon henger sammen med den historiske fortellingen i Ungarn og Polen som Europas forsvarere mot osmansk ekspansjon fra 1200-tallet og helt frem til slutten av første verdenskrig. Sivilisasjonskrigsretorikken og anti-EU-holdningene finner til gjengjeld gehør hos høyrepopulistiske politiske bevegelser i Vest-Europa. Det er med andre ord ikke snakk om en full geografisk splittelse, men snarere en felles front blant nasjonalistisk orienterte krefter mot det liberale Brussel.

I rettferdighetens navn må det påpekes at både Ungarn og Polen har tatt imot til dels store mengder flyktninger og migranter fra nære konfliktområder. Ungarn tok imot mange på flukt fra det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet, og Polen har åpnet sine grenser for ukrainere. Men de østeuropeiske landene deler ikke Vest-Europas «dårlige samvittighet» overfor den tredje verden. De har ingen historie som kolonimakter og har hverken tradisjon for eller overskudd til å «redde verden».

De østeuropeiske landene deler ikke Vest-Europas «dårlige samvittighet» overfor den tredje verden.

EUs forsøk på å sentralisere asylpolitikken i all hast under migrasjonskrisen har vært mislykket. Bare 30.000 av 160.000 kvoteflyktninger hittil er blitt fordelt, en tredjedel av dem til Tyskland. Det har tatt to år å fordele to ukers asylankomster i 2015. Bare Merkels skjøre Tyrkia-avtale med Erdogan har hindret et fullstendig sammenbrudd av asylsystemet. Uten den ville EU-kommisjonen vært i en situasjon der de måtte oppfylle nye kvoteavtaler omtrent hver måned. Det er en fattig trøst at «utenforlandet» Norge frivillig tok imot 1500 asylsøkere fra Hellas og Italia, når eksempelvis EU-landet Danmark i likhet med Visegrad-landene nekter å være med på kvoteordningen. Dette er nok et alvorlig prestisjenederlag for EU.

Hvordan skal så EU forholde seg til Polen og Ungarn som ikke bare nekter å følge EU-pålegg i migrasjonspolitikken, men også viser autoritære tendenser? Spesielt urovekkende er undergravingen av domstolens uavhengighet i Polen.

Krastev kommer ikke med noe svar, men antyder at Orbáns og Kaczyńskis autoritære stil gjør at man lett overser at de også har legitime innvendinger mot EU. De ble overkjørt da Merkel inviterte flyktningene uten å konsultere andre i EU, og de ble igjen overkjørt da EU vedtok obligatoriske kvoteordninger som ny måte å drive asylpolitikk på.

Det er ikke bare EU som står på spill, men hele den liberale verdensordenen som ble utviklet etter andre verdenskrig.

Krastev frykter at den ytterste konsekvensen kan bli en desintegrasjon av Europa. Slik det gikk med Sovjetunionen, og med Jugoslavia på 1990-tallet. Brexit bør være et kraftig varsel til Brussel. Det var immigrasjonsspørsmålet som avgjorde utfallet. Krastev minner om at det er de sterkeste landene som vanligvis bryter først ut, og at noen få utmeldinger er erfaringsmessig nok for at en hel union blir oppløst.

Det er ikke bare EU som står på spill, men hele den liberale verdensordenen som ble utviklet etter andre verdenskrig. Uten sterke overnasjonale institusjoner, blir det vanskeligere å håndtere felles utfordringer knyttet til blant annet migrasjon og terror. Nettopp de temaene EU-kritikere er så opptatte av.

Da EU fikk Nobels fredspris i 2012, var den primære begrunnelsen bidraget til forsoningen etter andre verdenskrig. Det er en ære EU kan dele med NATO. Selv mener jeg at EUs største bragd er demokratiseringen av Øst-Europa. EU trengte ikke å utøve press på disse landene for å gjennomføre nødvendige reformer, jobben ble gjort av det såkalte «kondisjonalitetsprinsippet». Ønsker man å være medlem av verdifellesskapet, så må man handle deretter. Nå må de samme kravene kommuniseres tydelig igjen for å hindre desintegrasjon. Samtidig må EU utvise tålmodighet og fleksibilitet, og utvikle politikk som er til det felles beste. I horisonten ser vi konturene av et Europa med mer makt til nasjonalistiske og autoritære krefter. Derfor er det viktig at EU lykkes. Ungarn og Polen trenger EU, og EU trenger dem.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Når man viderefører dette på akademisk nivå, er det ikke morsomt lenger. Da blir det farlig.»