Den 24. november i fjor fikk «etikeren» i Morgenbladet spørsmål fra en ung foreleser ved ett av Norges største universiteter. Foreleseren lurer på om hun/han bør melde til ledelsen at en eldre kollega har upassende oppførsel overfor noen «studiner», en oppførsel som de unge «studinene» tydelig synes er ubehagelig. Foreleserens kollegaer er klar over problemet, men unnskylder den eldre professoren fordi han aldri har hatt sex med noen av studinene og selv er bevisst på at oppførselen hans ikke skal skli ut. Etikeren, aka pensjonert professor i idéhistorie Trond Berg Eriksen, svarer at foreleseren absolutt ikke bør melde saken til ledelsen. Etikeren sier at forskjellige generasjoner har ulik moral og at: «Det er få handlinger som er mer motbydelig enn å stille seg på den gjeldende moralens sokkel og bevitne – ren og ubesudlet – den eldre generasjons feiltagelser.» Mennesker vil alltid handle umoralsk, sier etikeren, og foreleseren må ikke tro at «ondskapen vil forsvinne av seg selv bare din generasjon med tilhørende fordommer vinner hegemoniet.» Etikeren mener også at foreleseren her er ute etter å fremme seg selv: «det å heise moralens fane mot upassende oppførsel er en høyst tvetydig egenreklame for dem som lar seg friste til det.»
Etikerens svar er høyst problematisk fordi han her sier at man ikke skal stå opp mot urett og beskytte den svake mot maktmisbruk, for ham vil dette være motbydelig. Etikeren bedyrer også en lite gjennomtenkt relativisme i det han sier at den eldre generasjons moral må få være i fred og det vil være galt å irettesette den. Med en slik holdning vil man aldri kunne få slutt på urett; vi ville ikke hatt personer som for eksempel Martin Luther King. Minst like problematisk er det at dette svaret har fått lite kritikk. Morgenbladet har publisert noen kritiske røster, men det har stort sett blitt forbigått i stillhet.
Metoo-kampanjen har bidratt til mange avsløringer og folk med makt må hver dag forklare og beklage at det har foregått så mye trakassering i deres miljø. I Debatten på NRK den 18. januar sa Jonas Gahr Støre at metoo er et veiskille: Vi snakker om før og etter metoo. La oss håpe at Støre og hans kollegaer i det politiske Norge har rett; er et slikt håp berettiget også i akademia?
De som opplever upassende oppførsel, er ofte de som har mest å tape dersom de sier fra.
Da Marit H. Moan og Sophia Efstathiou ved NTNU satte i gang et opprop om metoo i akademia, fikk de få underskrifter og kampanjen har til nå ikke nådd frem. Det er ingen som tror at dette skyldes at det ikke foregår trakassering i akademia, vi har tvert imot grunner til å tro at situasjonen i akademia er tilsvarende som andre steder. Det er pekt på en svært usunn maktstruktur hvor en stor gruppe av de ansatte har lite handlingsrom dersom de opplever urett fordi de er sårbare i sin midlertidighet. Det koster å være uredd i situasjoner hvor man opplever at makt er misbrukt mot en selv, hele karrieren ens kan i noen tilfeller stå på spill.
For å motvirke trakassering og maktmisbruk i akademia er det ikke nok å fokusere på de usunne maktstrukturene. Noe av det viktigste for å få til forandring, er at holdninger endres slik at man behandler hverandre med respekt og god folkeskikk. For at dette skal skje, er det viktig at man gjør det motsatte av det etikeren anbefaler, at man sier fra når man bevitner upassende og uønsket oppførsel, selv om det ikke er en selv denne oppførselen er rettet mot. De som opplever upassende oppførsel, er ofte de som har mest å tape dersom de sier fra. De som faktisk har makt, må̊ være sin maktposisjon bevisst og ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dem selv.
Hege Cathrine Finholt
PhD i filosofi fra Boston Unviersity, post-doctor i filosofi ved University of Toronto. Rådgiver i de regionale etiske komiteene ved UiO.