Annonse

Annonse

12:26 - 23. januar 2018

Pressen beskytter sine egne mot metoo-bølgen, skriver Mina Ghabel Lunde.

Pressen beskytter sine egne mot metoo-bølgen, skriver Mina Ghabel Lunde.

Pressen og Giske-saken: Mina Ghabel Lunde peker på dobbeltmoral i mediedekningen av Giske-saken. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Torsdag sa generalsekretær Elin Floberghagen i Presseforbundet nei til å drøfte pressens dekning av Giske-saken. De som er kritiske til dekningen, ble av pressegeneralen pent henvist til å ta en «løpende debatt» om saken innad i redaksjonene, i offentligheten eller sende en klage inn til PFU. Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvilken utopisk vits det er på ramme alvor å tro at riksdekkende nyhetsredaksjoner pleier å ta initiativ til kritisk evaluering av et så massivt trykk som Giske er blitt til del. Ei heller skal jeg greie ut om hvordan redaktører i de samme mediene slipper alt de har i hendene og setter absolutt alle kluter til for å knuse den som på prinsipielt grunnlag klager deres dekning inn for PFU. Men det er intet mindre enn tragisk at Presseforbundet, det eneste organet med en viss innflytelse over disse, ikke ser et behov for en skikkelig evaluering av det som Trond Giske, hans samboer, barn og alle andre som er truffet av den massive skittstormen mot ham, har stått i.

Les også: Nei, vi trenger selvsagt ikke være enige med Mina Ghabel Lunde

Det er så mye å si om så mange sider av denne saken at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne. Hva er verst? At alt behandles med samme drama: reelle overgrep, rykter og «bare dårlig oppførsel»? Eller at pressen ikke vil la #metoo-gravingen gjelde for egen bransje, ikke på ordentlig? Hvorfor kaster ikke pressen seg over egen kultur, og sine egne varslingssaker, med samme iver som den kaster seg over andre bransjer? Når det er pressefolk som vokter porten til det som slipper til gjennom mediene, hvem skal egentlig ettergå pressefolkene?

Alt fra uskyldige tekstmeldinger til fyllesex mellom to samtykkende voksne mennesker er klint utover avissider og sendeflater.

Spørsmålet er relevant i mange sammenhenger. Alt fra maktmisbruk og kameraderi til vikarbruk og dårlig personalpolitikk dekkes knallhardt i avisene – når det gjelder alle andre bransjer enn mediebransjen. Yrkesgruppen som folk – riktignok i synkende grad – stoler på at skal løfte dyner der uhumskheter foregår, løfter svært sjelden på egne dynekanter. De siste månedene har dette gjort seg gjeldende også i bokstavelig forstand, og særlig er det politikerne som har fått kjørt seg. Med den akk så nødvendige #metoo-bølgen har mediene til og med fått hjelp til å navigere seg frem til dyner å løfte: Hjelperne har vært alt fra reelle varslere, andre som mener seg utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, politiske motstandere og partifeller på motsatt fløy av den anklagede. Alt fra uskyldige tekstmeldinger til fyllesex mellom to samtykkende voksne mennesker uten asymmetrisk maktforhold er klint utover avissider og sendeflater.

Nylig skrev jeg et blogginnlegg der jeg problematiserte dobbeltmoralen i mediedekningen av  Giske-saken.

«Mediene har sine egne Gisker», skrev jeg. Det krever maks ett år i en stor nyhetsredaksjon eller én tur på den årlige journalistkonferansen Skup i Tønsberg for å forstå hva jeg mener. I tillegg til kyssing, festing og teksting foregår det også snøvling, ligging, sikling, aggressiv klenging og romanser både nedover, oppover og bortover i næringskjeden i norske redaksjoner. Kvinnelige journalister i alle aldre opplever rett som det er både ønsket og uønsket oppmerksomhet fra mer etablerte journalistkolleger og redaktører.

Selv har jeg opplevd dette som i verste fall noe ubehagelig, men mest kleint. Jeg har aldri hatt behov for å ta det opp med tillitsvalgt, fordi det ikke har plaget meg nok til at jeg har ønsket å bruke energi på det. Men vi har snakket mye om det oss imellom, både med latter og med hoderisting. Når jeg i min tekst likevel fant det for godt å nevne to eksempler på adferd fra en redaktør og en reportasjeleder som var minst like drøye som påstandene om Giske, med den forskjell at det her var mange vitner, var det for å forklare hvorfor jeg ble kvalm over at de samme menneskene hever øyenbryn og moraliserer over Giske på tv, radio, papir og nett. Hvis det er galt for Giske, må det da for pokker være galt for en redaktør i et stort mediehus også? Jeg vil vite hvorfor journalister som har vært på titalls rølpefester og sett oppførselen fra både egne sjefer og redaktører fra andre mediehus, stikker mikrofonen oppi fjeset til Martin Kolberg, og spør om dette er noe særegent for Arbeiderpartiet – og hvordan i all verden Kolberg kunne unngå å få det med seg. Vet de ærlig talt ikke svaret på det?

I utgangspunktet hadde jeg skrevet den første teksten til «Medierevisjonen» i Aftenposten, der jeg har vært fast spaltist i et år. Men etter tre dagers resultatløs diskusjon med debattredaktør Erik Tornes, der betingelsen for å få spalten på trykk var å endre teksten slik at avisen ble enige i innholdet, bestemte jeg meg for å skrive det jeg hadde på hjertet – og publisere på bloggen min der jeg kunne uttrykke meg fritt for pressens portvoktere. Da er vi tilbake til kjernen av spørsmålet som flere sannhetssøkende journalister enn meg bør være opptatt av: Hvor må man gå for å drive pressekritikk?

Dobbeltmoralen er en ting, sammensausingen av ulike saker en annen. Det er et paradoks at Giske ville kommet «lettere fra det» hvis han hadde vært politianmeldt, for Vær Varsom Plakaten har klare restriksjoner på å forhåndsdømme og navngi når det er mistanke om noe straffbart. I dag vet avisene også at det finnes en Ulf Leirstein som har planlagt trekant med en 15-år gammel gutt som var aktiv i FpU, og en Kristian Tonning Riise som har ligget med en drita 16-åring på et partiarrangement.

Hvis pressen hadde fått vite om disse tilfellene i november, ville da den tidligere nestlederen i Ap fått like hard medfart? Eller er det sånn at den til enhver tid mest saftige saken blåses opp og tværes ut i det nærmest uendelige, i en blodtåke der pressen hverken klarer å se nødvendigheten eller konsekvensene av dekningen?

Da jeg hadde publisert min kritikk på egen blogg, kom jeg i en debatt med debattredaktør Erik Tornes i Aftenposten på Facebook. Tornes var helt uenig med meg i at mediene ikke hadde gransket seg selv.

«I metoo er jo mediene blitt ettergått. TV2, Ragnhild Harbo, kritikken mot Schibsted, mot Bjørkavåg», skriver han i en FB-tråd.

La oss se nærmere på eksemplene som Tornes mener viser at pressen også har gransket seg selv, og som gjør at min kritikk er irrelevant. Tornes nevner:

TV 2: Det gikk under to uker fra Aleksander Schau postet de berømte twittermeldingene til det ble klart at svært alvorlige tilfeller av seksuell trakassering, og ledelsens kjennskap og passivitet til disse, ikke ville få noen konkrete konsekvenser. Sportsredaktør Vegard Jansen Hagen ble sittende. Kort tid senere ble det kjent at det hadde kommet flere klager på Davy Wathnes takt og tone i kanalen. At TV 2s desidert største sportsprofil kan være nedlatende og taktløs er en kjent sak i bransjen, men noen overgriper er det ingen – heller ikke klagene som kanalledelsen villig vekk siterte igjen og igjen – som har påstått at han er. Likevel klarte mediene, med Wathnes egen arbeidsgiver gjennom 25 år i spissen, å klistre noe #metoo-aktig på ham, før han tok sin hatt og gikk. Slik gikk det til at 68-åringen per dags dato er den eneste mediepersonligheten som ved navn er blitt hengt ut for upassende seksuell oppførsel, når klagene mot ham gjennomgående handlet om at han hadde en «vanskelig», «krevende» og «røff» tone. Men mediene lot gode kolleger i TV 2 vaske hendene sine med Wathne, og føle seg rene etter å ha tatt affære.

En samlet norsk presse har vernet om identiteten til journalisten som skulle ha begått det varslede overgrepet.

Ragnhild Harbos sak: Den tidligere Aftenposten-journalisten fortalte i oktober i fjor at hun for fire år siden – da hun bare var 22 år gammel – hadde blitt utsatt for seksuelt overgrep av en kollega fra et annet mediehus. Harbo fortalte den gang sine ledere om dette, og ble ifølge seg selv tatt på alvor, selv om saken ikke fikk noen konkrete konsekvenser. Dette tilgir Harbo Aftenposten for i dag, fordi: «De gjorde sitt beste for å ta vare på meg, men det hadde også vært lettere for dem hvis de visste hva de skulle gjøre. Dette er en systemfeil. Jeg var helt ødelagt og måtte ta ansvar selv». En samlet norsk presse har vernet ikke bare om identiteten til journalisten som skulle ha begått det varslede overgrepet, det forble også en godt bevoktet hemmelighet hvilket mediehus mannen jobbet i. Dermed fikk publikum heller ikke vite hvem sjefredaktøren hans er – en sjefredaktør som valgte ikke å gå videre med saken og la mannen fortsette i jobben uten en eneste konsekvens. Ingen medier har stilt ham noe videre til ansvar. Sjefredaktør Espen Egil Hansen kunne heldigvis betrygge oss med at det har skjedd ting siden den gang avisen var i villrede: «Blant annet har vi nå samarbeid med en ekstern bedriftshelsetjeneste hvor vi oppfordrer folk til å ta kontakt.» Mon tro om Jonas Gahr Støre eller Martin Kolberg hadde sluppet unna med denne setningen.

Schibstedkonsernets sak: Etter at to menn fra konsernets svenske avis Aftonbladet ble permittert på grunn av overgrepsanklager, satte Schibsted i gang en selvgransking gjennom en uavhengig tredjepart. I Norge sa konsernsjef Rolv Erik Ryssdal at #metoo-kampanjen hadde vært en skikkelig øyeåpner, men så tok saken en underlig retning: Plutselig handlet det om kjønnskvotering. Politisk redaktør Trine Eilertsen i Aftenposten kritiserte egen eier (Schibsted) for kun å ha syv kvinner i en konsernledelse bestående av 27, med en generell betraktning om at det vil være lettere å si fra om seksuell trakassering dersom det er flere kvinnelige ledere i mediebedrifter. Politisk redaktør Hanne Skartveit i VG (også Schibsted) mente lav kvinneandel i toppledelser ville resultere i en «gutta boys»-kultur. Ryssdal beklaget, og lovet raust bot og bedring på sikt, i e-post til alle ansatte. Slik gikk det til at vi – skal vi tro Tornes – kunne krysse av hele Schibsted på #metoo-listen.

Bjørkavåg: Så viste det seg at det sto enda dårligere til hos NHST, konsernet som eier blant annet Dagens Næringsliv og Morgenbladet. Syv av syv i toppledelsen er menn. Konsernsjef Gunnar Bjørkavåg ville ikke gå med på at en ren herreledelse ville medføre noen «gutta boys»-kultur, og utfordret Skartveit til å konkurrere mot ham i padling og IQ-test. Det ble rabalder. DNs politiske redaktør Kjetil Alstadheim og kommentator Eva Grinde gikk begge knallhardt ut mot den underlige utfordringen fra egen konsernsjef til VGs politiske redaktør. Det koster ikke så mye å gå hardt ut og kritisere en som dummer seg ut foran andre. Bjørkavåg beklaget deretter utspillet og sa han «burde heller ha invitert henne på scones og te og hørt på hennes meninger». Disse sleivete og nedlatende kommentarene, som han fikk ettertrykkelig kjeft for av styreleder Anette Olsen, ble etter alt å dømme starten på slutten for Bjørkavåg. Etter 18 år som konsernsjef i NHST, fratrer han 1. februar.

Slik gikk det til at Tornes anser nok et mediehus for å ha gjennomgått en #metoo-gransking. Og slik gikk det til at nok et mediehus vasket seg rent med #metoo gjennom å kvitte seg med en mangeårig «brauter» – men ikke overgriper. Guilt by association heter det som skjer. De som blir hengt ut, er ikke anklaget for seksuell trakassering, men publikum tenker likevel at «de nesten kunne gjort det» og liksom er «typen til å gjøre det». 

Hvem skal ta en skikkelig #metoo-sjau i mediebransjen?

Jeg vet ikke hva som er mest alvorlig. 1) Er det at erfarne og sentrale mediefolk ikke har forstått at #metoo markerer et så prekært tidsskille nettopp fordi oppvåkningen handler om noe annet enn kjønnskvotering, og generell likestillingskamp, som har vært et tema i hauger av år? Eller 2) bør vi være mer bekymret for at det skal så lite til før mediene anser feiejobben for egen dør for utført? Eller 3) at de alvorlige og de ikke-alvorlige tilfellene sauses sammen?

Hvem skal ta en skikkelig #metoo-sjau i mediebransjen? Har vi rett og slett med en blind bukk som står og passer på en havresekk å gjøre?

Etter å ha lest min tekst om medienes dobbeltmoral og sensasjonslyst, valgte Trygve Aas Olsen ved Institutt for journalistikk å starte en jakt på hvem redaktøren jeg nevner i teksten min, er. Han føler sågar at flasketuten peker på ham selv, fordi vi har jobbet i samme redaksjon, skjønt aldri samtidig. Informasjon som er like ny som den er irrelevant for meg og mitt budskap. Nå har Olsen så vidt jeg kan forstå heller aldri vært redaktør i aktuelle avis, men mellomleder. Og redaksjonen det er tale om kan med sine under ti ansatte neppe tas for å være blant landets største nyhetsredaksjoner, slik jeg skrev. Men uansett er ikke dette en lek jeg vil leke. Jeg skriver hovedsakelig for et publikum som hverken vet navnet på folk i kulissene til nyhetene de får servert, eller bryr seg om nøyaktig hvem det er snakk om. Det var hykleriet i medienes moralske forargelse jeg ville fortelle om. Og det er synd at ikke flere vil ta denne overordnede debatten.

For meg personlig har denne runden ikke fått noen stor konsekvens. Ikke annet enn å miste tillit til at avisen jeg det siste året har bedrevet mediekritikk i, og skuffelsen over å innse at mediehus ikke er genuint mottagelig for kritikk – ikke den kritikken som ansvarliggjør og krever handling. Om norske medier ikke lar en skikkelig #metoo-bølge skylle over sin egen bransje, eller om de virkelig mener at selvgranskingen er ferdig, vil det derimot få alvorlige konsekvenser. Når budbringeren legger andres liv i ruiner, og lar hoder rulle, i alle andre bransjer enn budbringerens egen, kan den allerede synkende tilliten til mediene – i en av verdens mest avislesende nasjoner – havne i en uventet bratt nedoverbakke.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.

Mer fra Aktuelt