---
Les Etikerens svar her: «Skal jeg melde ham til ledelsen, eller la ham leve i sitt foreldede verdensbilde?»
Og og kritikken av det her: «Etikerens svar er høyst problematisk», «Hvor dumt kan Etikeren svare?» og «Svar som en etiker burde ha gitt».
---
Samfunnsdebatter gjennomløper gjerne flere forskjellige faser. Slik jeg leser innleggene, er vi ennå ikke kommet til den egentlige debattfasen i spørsmålet om «uønsket seksuell oppmerksomhet». Man krever et oppgjør med dårlig folkeskikk, men det dreier seg foreløpig mest om en kartlegging. Allerede i kartleggingen har det vært delvis opprørende lesning. At noe jeg selv har skrevet skulle kunne brukes av de opprørte som et skremmende eksempel, lå langt utenfor min horisont.
Mine strøtanker i Morgenbladet har form av personlige henvendelser til meg med spørsmål om hva det ville være riktig å gjøre i en eller annen bestemt situasjon. Det er altså ikke – og kan ikke være – en moralfilosofisk drøfting når omfanget normalt ikke kan overstige 400 ord. Spalten gjør altså ikke noe forsøk på å løse verdensproblemene, men uttaler seg gjerne om en bestemt situasjon ved å tilby noen holdepunkter for videre tenkning om saken.
Det er mulig at jeg tok for lett på det problemet med universitetet som mannsbastion, som et par-tre innsendere senere har reist. Jeg har imidlertid en annen oppfatning enn dem om hva som var temaet i innsenderens spørsmål. For det er jo temmelig stor forskjell på misdannede strukturer og misbrukte situasjoner. I en rettsstat krever anklager mot enkeltpersoner en annen form for bevisføring enn påstander om destruktive mønstre som overlever i gamle institusjoner. Anklagen om skjeve maktforhold vil først og fremst dreie seg om utbredte strukturer som er festet i urimelige og utålelige varianter av skikk og bruk. Anklagen om overgrep og maktmisbruk derimot vil ramme aktører i konkrete situasjoner. Men uansett – her er nok å ta av. Likevel roter vi det til om vi ikke ser forskjellen på bevisbyrden når saken gjelder en tvilsom situasjon, og når den gjelder strukturelt betinget maktmisbruk som gjentar seg.
Det er mulig at jeg tok for lett på det problemet med universitetet som mannsbastion.
Det akademiske feltet skulle selvsagt for lenge siden ha vært trukket frem i den samme diskusjonen som i de siste månedene har dreid seg om trakassering av kvinner i teateret, mediebransjen, serveringsbransjen, sykehusene og politikken. Grunnen til at jeg svarte innsenderen slik jeg gjorde, var nok en annen debatt som fremdeles sitter i kroppen. Nemlig debatten om det politisk korrekte. Det er min overbevisning at alvorlige anklager mot bestemte personer må ha noe mer å støtte seg til enn politisk korrekte stemninger. Mitt bidrag (den 24. november i fjor) skyldes nok at jeg ikke straks oppdaget at metoo på mange måter var en ny diskusjon, selv om linjene fra eldre oppgjør ikke er helt utvisket.
Jeg er selvsagt ikke motstander av folkeskikk. Men moral og umoral er ofte flettet inn i hverandre. Slik at intensjoner, hvite som snø, etter hvert viser seg å omfatte dypere, medtenkte lag som ikke er fullt så plettfrie. Derfor har ikke anklagerne alltid rett uten videre. Den som løfter fanen må kunne gjøre rede for seg. Det er lettere sagt enn gjort på et felt hvor språket er påfallende uklart. «Uønsket seksuell oppmerksomhet», «tafsing», «seksuell trakassering», «klåfingrethet» og «maktmisbruk» er i beste fall forblommede uttrykk. Dumme vitser kan være plagsomme, men det er forskjell på dumme vitser og overgrep. Om debatten skal komme i gang må den, kort sagt, respektere og gjøre rede for flere forskjeller. Jeg tror vel at man kunne få mer rettferdighet om de tvilsomme handlingene var konkretisert og spesifisert i et regelverk eller en lovtekst. For en rimelig kjønnsmoral og tilhørende skikk og bruk kan ikke bygges på insinuasjoner alene.
Frem til nå har debatten i Norge vært overraskende disiplinert, og mye av det man kunne frykte for kunne skje om kjedsommeligheten og sensasjonssulten hadde overtatt styringen, er vi i noen grad blitt spart for her i landet. Man har faktisk vært mer opptatt av strukturer uten livets rett enn å kjøre heftige situasjoner med salgspotensial i reprise. Bare det er en betydelig tributt til saklighetens krav. I Sverige og USA har de ikke vært fullt så heldige. Kommersialisert, politisert og spekulativ moralsk opprustning, som forfølger sine ofre til gravens rand, er ikke blant de vakreste blomster man kan plukke. Anklagerne har selvsagt rett i at hovedansvaret for tingenes tilstand ligger hos de mannlige aktørene. Men jeg håper for deres egen del at de ikke drømmer om en tilbakevending til før-freudiansk uskyld.
Hilsen Etikeren