Annonse
00:00 - 22. desember 2017

Noe går tapt i barnehagen

Vi må i mye større grad våge å utfordre den etablerte sannheten om at tidlig barnehagestart er bra for de små. For hva hadde de små valgt dersom de kunne velge?

Sees og trøstes: De må også sees, underholdes, trøstes og gis omsorg når de trenger det. Disse behovene er vanskelige å få dekket i en travel barnehage med flere små barn, skriver Aisha Naz Bhatti. Foto: Espen Bratlie / Samfoto / NTB Scanpix Bratlie, Espen
Annonse

Våre barn overlates til institusjoner (barnehagen) fra de er små, slik at vi skal kunne delta i arbeidslivet. Våre eldre blir plassert i aldershjem når de når en viss alder. Samfunnet vårt er konstruert slik: Omsorg for våre nære og kjære kommer i andre rekke, arbeid først.

Det er bemerkelsesverdig at vi aksepterer denne konstruksjonen, og tilpasser oss den. Noen vil påstå at en slik innretning av samfunnet fungerer godt, mens andre vil mene at vi til tider nedprioriterer viktige behov, som barnets emosjonelle og sosiale utvikling og dets tilknytning til nære omsorgspersoner. Jeg tilhører den sistnevnte kategorien.

Det er helt legitimt å spørre hvem tidlig barnehagestart er gunstig for. De som argumenterer for tidlig barnehagestart vektlegger arbeidslinjen og integrering. Jeg undrer hva de små i ettårsalderen hadde valgt hvis de var i stand til å svare for seg?

Fra naturens side er vi mennesker født med et sterkt tilknytningsbehov. Den britiske psykiateren og psykoanalytikeren John Bowlby står bak den velkjente tilknytningsteorien, som beskriver dynamikken bak utviklingen av følelsesmessige bånd mellom mennesker. Teorien beskriver hvordan barnets emosjonelle og sosiale utvikling påvirkes av kvaliteten på tidlig tilknytning til omsorgspersoner. Forskning viser at barnets tilknytning normalt blir etablert i løpet av andre levehalvår. For barn mellom ett og to år er fysisk tilgjengelighet til tilknytningspersonen vesentlig, mens den psykologiske tilgjengeligheten er viktigere fra toårsalderen.

I Norge har vi de senere årene hatt en offensiv satsing på barnehageutbygging. Meningen er å tilrettelegge for at flere barn kan starte i barnehagen tidlig. I 2016 hadde 91 prosent av alle barn i alderen ett til fem år barnehageplass, for de mellom ett og to år var andelen 82 prosent. Det er helt åpenbart at offensiven for tidlig barnehagestart har gitt resultater. For noen er dette gledelige tall, mens andre roper varsku.

 

Les også Marie Almings svar til Aisha Naz Bhatti: Fordekt forsvar for kontantstøtten.

Lars Smith, professor emeritus i utviklingspsykologi ved Universitetet i Oslo, er kritisk til en barnehagetilværelse med lange dager for de minste. Ettåringene har nettopp etablert en tilknytning til foreldrene, påpeker Smith. Når de da skal være borte fra foreldrene så mye som åtte timer hver dag trenger de en alternativ tilknytningsperson.

Smith understreker at det ikke bare holder å passe på barna. De må også sees, underholdes, trøstes og gis omsorg når de trenger det. Disse behovene er vanskelige å få dekket i en travel barnehage med flere små barn. Barnehagepersonellet har ikke kapasitet til å se, glede, gi kos eller trøst til hvert eneste barn.

Barnehagepersonellet har ikke kapasitet til å se, glede, gi kos eller trøst til hvert eneste barn.

Det er bred kunnskap om at de minste barna har behov for stabilitet og en fast tilknytningsperson. På tross av dette ser vi at stadig yngre barn starter tidlig i barnehagen. Min intensjon er ikke å svartmale eller kritisere de foreldrene som av ulike grunner velger tidlig barnehagestart. Jeg vil heller rose de foreldrene som organiserer familielivet slik at de kan tilbringe mer tid med sine barn de første leveårene.

Dette leder meg videre til foreldre med innvandrerbakgrunn. Disse foreldrene blir ofte «beskyldt» for å holde barna hjemme fra barnehagen. Kritikerne mener det hemmer språkutvikling og sosialisering. Minoritetsspråklige småbarn sies å gå glipp av svært verdifull og viktig kunnskap, og det i en fase av livet der de så vidt har begynt å gå eller knapt har begynt å bruke taleevnen.

I denne sammenhengen er kontantstøtten en het potet. Støtten hindrer integrering og holder innvandrerkvinner hjemme, hevdes det. Men er det en direkte sammenheng mellom kontantstøtte og dårlig integrering? Nei, integreringsutfordringer er mer sammensatte enn som så.

Det sies at minoritetsspråklige barn må starte tidlig i barnehagen slik at de lærer seg norsk tidsnok og godt nok til skolestart. Det som derimot ikke løftes frem i debatten om tidlig barnehagestart er barnas mulighet til å lære seg morsmålet – hjertespråket.

I nettverket mitt ser jeg en rekke eksempler på minoritetsspråklige barn som har gått glipp av foreldrenes morsmål fordi de har startet tidlig i barnehagen. Slik fratar vi barna en unik mulighet til å bli reelt tospråklige. De første ordene og setningene barna lærer er på norsk. Tospråklig læring er hverken prioritert eller satset på i barnehagen eller i skolevesenet.

Hvis foreldrene ikke tar grep selv og lærer egne barn deres morsmål, er jeg redd mange språk vil gå tapt i løpet av få generasjoner. Det ser vi allerede konturene av blant tredjegenerasjons norsk-pakistanske barn – flere kan ikke morsmålet til deres besteforeldre.

Hvis foreldrene ikke tar grep selv og lærer egne barn deres morsmål, er jeg redd mange språk vil gå tapt i løpet av få generasjoner.

Blant minoritetsspråklige ettåringer er det langt færre som går i barnehagen enn i befolkningen for øvrig. Bare fire av ti minoritetsspråklige ettåringer går i barnehagen. Noen vil mene dette er et problem fordi det er hemmende for barnets læring av norskspråket. Jeg vil derimot påstå at det er positivt at de minste barna er hjemme sammen med sine nærmeste omsorgspersoner. Slik vil de også få en reell mulighet til å lære seg familiens morsmål.

Ser vi på barnehagedeltagelsen generelt sett, viser den at åtte av ti minoritetsspråklige barn går i barnehagen. Det er langt flere enn tidligere, og derfor kan debatten om integrering, innvandrerkvinner, kontantstøtte og språkutvikling til tider virke ganske meningsløs. Ikke bare virker den meningsløs, den er også stigmatiserende overfor de innvandrerforeldrene – og for så vidt også andre foreldre – som velger å være hjemme med sine ettåringer.

Hensynet til barnets tilknytningsbehov og emosjonell utvikling, samt muligheten til å bli reelt tospråklig, synes å være sterkt undervurdert i debatten om tidlig barnehagestart.

Vi trenger å ta innover oss at det faktisk er noe som går tapt underveis for de barna som starter tidlig. For det første taper de verdifull tid med sine primære omsorgspersoner. For det andre mister minoritetsspråklige barn som starter ved ettårsalderen eller tidligere, en reell mulighet til å bli tospråklige. Vi fratar dem unike muligheter til å være i kontakt med sine røtter gjennom språk.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Historia om Heinrich Glogau kunne gått i gløymeboka.»
«Dessverre blir omdømmemålinger ofte oppfattet som «skjønnhetskonkurranser».»