«Hva skal til for at kvinner tar ansvar og får adgang til styrer og råd i trossamfunn?» Det ville kulturminister Linda Hofstad Helleland vite da hun samlet meg og rundt 20 andre kvinner til et dialogmøte forrige uke. Anledningen var det omdiskuterte forslaget som Kulturdepartementet har sendt på høring, om endringer i tros- og livssynslovgivningen.
Under møtet ble det tydelig at Hofstad Helleland har en preferanse for gulrøtter. Hun foretrekker stimulerende tiltak for å oppmuntre trossamfunn til internt arbeid med kjønnslikestilling. Azhar Hashi og Dega Abdi Aman fra Arendal moské var invitert for å understreke dette poenget. På eget initiativ hadde disse mobilisert kvinner i moskeen sin og krevd plass i trosamfunnets styre.
Hashi og Abdi Amans lederskap, og deres utfordring av patriarkalske maktstrukturer om menns «naturgitte» rolle som beslutningstakere, er til å bøye seg i støvet for. Dessverre virker applausen de får fra Hofstad Helleland & co. å være motivert av et budskap om at likestilling ordner seg av seg selv, så lenge innvandrerdamene bretter opp ermene og innvandrermennene svelger ukulturen sin.
For alle dem som anerkjenner at ulikestilling ikke er et individuelt, men et strukturelt problem, er dette en fattig analyse. Menn som tjener på å opprettholde patriarkatet, ønsker sjelden å dele makten de sitter på. Både de med makt og de som er tilvent maktesløshet kan oppleve likestilling som et overtramp. Likestilling kommer derfor ikke av seg selv – den må tvinges frem.
Det kvinner i trossamfunn virkelig kunne trengt, er en aktiv stat som ikke er bekymret for å rangere kvinners religionsfrihet på samme nivå som menns. Arbeiderpartiet (Ap) har forsøkt seg på en plan for å sikre dette, gjennom et representantforslag om krav til tros- og livssynssamfunn som mottar offentlig støtte. Eller «moskékrav», som Vårt land presist omformulerte det til. For selv om kravene er formulert i generelle vendinger, avslører kommunikasjonen fra Ap at det er narrativet om den ulikestilte muslimen de har hatt i tankene når de har utformet dem. I følge Aps Masoud Gharakhani er nemlig målsettingene bak kravene blant annet å bekjempe koranreiser, sosial kontroll og innvandrerkvinners hjemmesitting, samt obligatorisk opplæring av imamer i norske verdier. Det både Arbeiderpartiet og regjeringen dermed gjør, er å snikislamisere debatten om likestilling i trossamfunn og redusere religionspolitikk til integreringspolitikk.
Et levende trossamfunn reflekterer samtiden vi lever i, og er en smie for meningsutveksling, inspirasjon, kritisk tenkning og lindring. Kvinners deltakelse og lederskap er ikke bare en forutsetning for et slikt prosjekt – men et vitnesbyrd om at trossamfunnet tar samfunnsoppdraget sitt, sine troende og sin Gud på alvor.
Et levende trossamfunn reflekterer samtiden vi lever i, og er en smie for meningsutveksling, inspirasjon, kritisk tenkning og lindring.
Å gjøre trossamfunn til en kamparena for populistiske syn om «oss hvite likestilte nordmenn» og «de brune ulikestilte andre» leder oppmerksomheten vekk fra det endringsarbeidet som er nødt til å finne sted i alle religiøse trossamfunn. Likestillingspolitikk i vikarierende ærend gagner ingen trossamfunn – aller minst de kvinnene på innsiden av dem som virkelig trenger ekte allierte.