Annonse

Annonse

00:00 - 22. desember 2017

Maren Fuchsia Celius-Blix om psykisk helse

Strekk ut en hånd til noen som trenger det denne julen, skriver Maren Fuchsia Celius-Blix.

 

De fleste er kjent med at julehøytiden kan være en spesielt sår tid for mange. Oppmerksomheten er rettet mot fellesskap og samhold, og de som står utenfor blir til stadighet minnet på det. Tidligere i denne spalten har jeg skrevet at som syk kan man føle misunnelse en grytidlig morgen når man ser mennesker utenfor vinduet gjespe og hutre forbi i minusgrader, på vei til en lang dag med arbeid eller studier. Når man har havnet på utsiden av samfunnet kan selv de mest forhatte aktiviteter som viser tilhørighet til fellesskapet være et dypt savn. Og etter nærmere ti år på utsiden av det, var det fellesskapet som til slutt berget meg.

Samtidig som tabuer rundt psykisk helse brytes ned, møter åpenhetskulturen kritikk. Skaper all snakkingen en form for selvoppfyllende profeti, hvor vi bidrar til en sykeliggjøring av selv de minste avvik? Men alvorlig psykisk sykdom er fortsatt ikke lett å snakke om, og blant sosialt og økonomisk sikrede kjendiser, næringslivsprofiler og andre vellykkede som snakker ut om den tunge tiden, er det sjeldnere vi hører fra dem som virkelig havner utenfor. Hvordan kan livet føles når ingen av historiene som deles er gjenkjennelige, og åpenheten bare forsterker opplevelsen av utenforskap? La meg prøve å fortelle.

En naturlig del av oppveksten er at dine ideer om verden brister. Dysfunksjoner vi tidligere har akseptert som normale fordi de er det eneste vi kjenner, åpenbarer seg plutselig i bakspeilet. Selv innså jeg et sted på veien at jeg aldri hadde vært frisk. Allerede i toårsalderen kom de første angstanfallene. Jeg kunne brått bli likblek, grepet av uforklarlig frykt og uro, og strigråte i timevis. Etter hvert som jeg ble litt eldre manifesterte angsten seg i mer konkrete frykter. Katastrofetanker om brann, krig og dødelige sykdommer slukte stadig mer tankekraft. Utad fungerte jeg likevel fint, hvilket vanskeliggjorde hjelpetiltak. Når foreldrene mine uttrykket bekymring til personale i barnehage og skole fikk de høre om et veltilpasset barn som alltid var i lek og inkludert hos de andre – om enn med en hang til å oppsøke ensomhet. Faglig var jeg sterk, og selv som over middels oppvigler var jeg aldri ille nok til å plasseres blant «problembarna» som trengte ekstra oppfølging.

Det er ikke godt å si når også depresjonen kom sigende, men i løpet av ungdomsskolen begynte angsten for alvor å tære på og fraværet ble høyt. Etter å ha fullført med et nødskrik, takket være omsorgsfull tilrettelegging fra lærere, klarte jeg ikke å begynne på videregående og havnet i det beryktede systemet – en velmenende karusell som fikk meg til å føle meg mer håpløs og alene enn noensinne. De påfølgende ti årene er et sammensurium av sosionomer, psykiatriske sykepleiere, psykologer, spesialister, utredninger og nye spesialister for å avkrefte teoriene til de foregående spesialistene. Ingen av de rikelige tilbudene var riktige og fortvilelsen ble dypere. Jeg falt mellom de diagnostiske stolene og var hverken frisk nok til å fungere eller syk nok til å trenge akutt inngripen.

Hele denne tiårsperioden var jeg for syk til både utdanning og arbeid. Jeg bodde fortsatt hjemme på pikerommet, og da angsten sto på som verst klarte jeg hverken å være alene i huset eller lukke døren i et rom uten å få klaustrofobi. Jeg måtte støtte meg til noe bare for å gå over gulvet fordi panikkangsten hemmet finmotorikken. Etter noen tidvis utagerende tenår hadde jeg også i økende grad isolert meg sosialt og kun beholdt en liten håndfull venner som jeg sjelden så mer enn et par ganger i året. Isolasjon frarøver sosiale interaksjoner mening. Man kan ikke lenger relatere til fortellinger om studier, jobber og fester. Og hvordan sympatiserer man, over tid, med hverdagsproblemer man dypt misunner? Min verden var fem kvadratmeter stor, og jeg trakk for gardinene og søkte meg inn i bøker, musikk og film, mens jeg tente neste sigarett med gloen av den forrige.

 

Jeg trakk for gardinene og søkte meg inn i bøker, musikk og film, mens jeg tente neste sigarett med gloen av den forrige.

 

Likevel var det savnet etter fellesskapet og en åpen dør som langt omsider fikk ting til å snu. Etter å svært gradvis ha flyttet inn i egen leilighet – én og én natt, alt etter hva psyken tillot – hadde jeg bygget opp nok mestringsfølelse til å forsiktig oppsøke omverdenen. Et slags vendepunkt var et, på den tiden svært ukarakteristisk, overnattingsbesøk hos venner som hadde flyttet sammen i kollektiv en totimers togtur unna. Det er vanskelig å forklare for noen som ikke har opplevd å falle utenfor hvordan en tv-kveld i sofaen med venner kan gi livet mening. Men den åpne døren med den lave terskelen var bedre medisin enn noen av de tallrike tiltakene jeg hadde vært i. Det ble gjentatte besøk, ofte over flere dager, og hver gang kom fargene litt mer tilbake til verden. Jeg ble motivert til å igjen oppsøke sosiale situasjoner og treffe nye venner, som i tur førte til en tilfriskning hvor jeg kunne begynne å ta utdanning og strøjobber som skribent.

 

Den åpne døren med den lave terskelen var bedre medisin enn noen av de tallrike tiltakene jeg hadde vært i.

 

Jeg er fortsatt syk og blir nok aldri helt frisk. Jeg har gått på antidepressiva i 15 år – halve livet – og vet ikke hvem jeg er eller ville vært uten sykdommen. Jeg har ikke et liv eller en tid som frisk å søke tilbake til, og veien må derfor bli til mens jeg går. Fortsatt tryner jeg oftere enn jeg seirer. Og fordi jeg kjenner fallhøyden så altfor godt, kan jeg bli så bedrøvet at jeg brekker meg hver gang jeg mister en skoledag eller deadline, eller forsømmer en forpliktelse.

 Men etter ti år i kjelleren var det altså noe så enkelt som litt vennskapelig omsorg som snudde opp-ned på tilværelsen min. Ingenting kan erstatte profesjonell oppfølging hvor det er behov, men husk at en åpen stue, en gjesteseng, en middag eller en spillkveld kan bety veldig mye mer for noen som sliter enn du aner. Og så absolutt ikke bare i desember.

Annonse