«Kulturrevolusjonen» som forskningssamfunnet har gjennomgått i form av økt åpenhet om kliniske studier har bidratt til viktigere og bedre forskning. Åpenheten rundt forskning på pasienter og helse er et gode for brukerne, andre forskere, de som bevilger forskningsmidler, tidsskriftredaktører og helsemyndigheter. I tillegg til publisering kommer nå også de andre stadiene i gjennomføringen av kliniske studier frem: Alle kliniske studier registreres og beskrives i internasjonale databaser som clinicaltrials.gov. Retningslinjer som «Consort» angir hvordan studiedesign, gjennomføring, analyser og resultater skal gjøres rede for. Et økende antall tidsskrifter har open access der aksepterte artikler legges på internett. I fjor kom amerikanske National Health Institute med pålegg om at studier finansiert over deres budsjett skal publiseres, også når resultatene ikke viser effekt. Dette som et tiltak mot utbredt underrapportering av «negative» medisinske studier. Og nylig foreslo New England Journal of Medicine, blant verdens mest betydningsfulle medisinske tidsskrift, at også rådata fra kliniske studier skal gjøres tilgjengelige, slik at forskningsresultatene kan etterprøves. Dermed er den kliniske forskningen på vei mot full åpenhet med innsyn i alle faser fra planlegging, gjennomføring, analysering og til slutt formidling.
Eller, nesten alle faser. Fortsatt er et avgjørende rom tilnærmet uten innsyn, nemlig rommet der tidsskriftredaktører inviterer fagfeller til å vurdere et manuskript de har mottatt. Prinsippet med fagfellevurdering er dypt forankret i internasjonal publisering på de fleste forskningsområder og vil sannsynlig fortsatt være det i fremtiden. I høstens bråk om Statistisk sentralbyrås dreining mot internasjonal publisering var fagfellevurdering et sentralt argument.
En åpen fagfellevurdering vil oppleves som mer forpliktende enn en prosess uten innsyn.
Samtidig er det viktig å huske at fagfellevurdering er individuelle forskere som vurderer hverandres vitenskapelige manuskripter på godt og vondt. Hensikten er god, men prosessen er ofte ikke-standardisert og kan betegnes som ikke-vitenskapelig. Det er opp til redaksjonene å avgjøre hvilke manuskripter som sendes videre til fagfellevurdering, men derfra er det ofte få og løse føringer. Antall fagfeller som involveres for hvert manuskript er gjerne to–tre, men min erfaring er at dette varierer fra én fagfelle i små tidsskrift til syv i store tidsskrift.
15 år er gått siden open access-pioneren Biomed Central gikk over til åpen fagfellevurdering, men fortsatt er de fleste fagfellevurderingene tilnærmet hermetisk lukkede prosesser. Derfor blir fagfellevurdering dessverre både devaluert og nedprioritert av kompetente fagpersoner, som ikke ønsker å legge noen stor innsats eller mye tid i et vitenskapelig arbeid som hverken meritterer eller anerkjennes utover en takk på e-post eller en navneliste i tidsskriftet.
En åpen fagfellevurdering vil oppleves som mer forpliktende enn en prosess uten innsyn. Alt arbeidet man legger ned som fagfelle vil kunne anerkjennes av forskningssamfunnet, ikke bare av en redaksjon. Slik vil betydningen av fagfelleinnsatsen fremheves og løfte status og kvalitet. If you pay peanuts, you get monkeys og ikke de fagfellene som allerede prioriterer sin forskningstid strengt. De fleste som sier nei til en fagfelleinvitasjon begrunner ikke avslaget på faglig grunnlag, men med tidsmangel.
Mangelen på åpenhet innbefatter ikke bare manglende kjennskap til hvem og hvor mange som har vurdert manuskriptet, men også hvilken frist som ble gitt, hvor lang tid fagfellene brukte, og hvordan redaksjonen vurderte og håndterte vurderingen.
Ved manglende åpenhet, hvor kun tidsskriftredaksjonen har kjennskap til fagfellene, er det dessverre også fare for å kunne bli ført bak lyset. Tidligere i år ble over hundre biomedisinske artikler i et høyt rangert tidsskrift trukket tilbake av det anerkjente forlaget Springer på grunn av uredelige fagfellevurderinger i stort omfang, med blant annet falske e-postadresser og dertil positive vurderinger utført av manusforfattere selv. At dette er mulig har bakgrunn i at tidsskriftene gjerne ber forfatterne foreslå fagfeller, noe som for så vidt er rimelig, da forskerne selv kjenner ekspertene i forskningsfeltet. Samtidig begrenser forfatterne muligheten for å bli uberettiget nedvurdert av fagfeller som man vet er faglig uenige, er konkurrenter om forskningsmidler eller med i reset om å være først ute med ny forskning.
Etter min mening har det anerkjente tidsskriftet BMJ tatt det store, riktige steget og har de siste årene hatt helt åpen fagfellevurderingsprosess. I dette inngår at alle versjoner av manuskriptet frem til aksept, samt studieprotokollen, fagfellevurderingene med fullt navn og forfatternes svar gjøres tilgjengelig på tidsskriftets nettsider. Andre tidsskrift følger sakte etter. Og ikke å forglemme: Vi forskere er ikke ukjente med å bli vurdert åpent i faglige sammenhenger, både ved interne fagmøter, jobbsøknad og vurdering av doktorgradsarbeider får vi innsyn i hvilke vurderinger som er gjort og hvilke fagfeller som har gransket arbeidet vårt. Og når vi presenterer på forskningsmøter i inn- og utland utsettes vi for spontane, muntlige fagfellevurderinger for åpen scene, bokstavelig talt.
Åpen fagfellevurdering vil ikke løse alle utfordringene i prosessen fra et mottatt førsteutkast til artikkel på trykk, og her vil forskning på fagfellevurdering kunne gi videre kunnskap. Dette litt utradisjonelle forskningsfeltet er utbredt nok til at Peer Review Congress avholdes jevnlig.
Og faktisk: Rapporter og studier viser at de tidsskriftene som har gått over til åpen fagfellevurdering, hvor både forfattere og fagfeller gjøres kjent for hverandre, høster hovedsakelig positive erfaringer. Det er ikke blitt vanskeligere å få tilsendt gode manuskripter eller å få forskere til å stille som fagfellevurdere, og kvaliteten på vurderingene har heller ikke blitt forringet.
Åpen fagfellevurdering er en gjennomførbar prosess hvor den som forespørres av tidsskriftredaktøren i større grad ansvarliggjøres og anerkjennes enn ved en anonymisert prosess. Åpen fagfellevurdering med fullt innsyn for både forfattere og fagfeller er blitt kritisert for å stimulere til smiger og overdrevet positiv respons fordi man ikke ønsker å gjøre seg upopulær. På den andre siden vil man kunne si at en misunnelig fagfelle som ser et konkurransemotiv kan bli forledet til å gi en overdrevet negativ tilbakemelding. Trolig vil det faktum at prosessen er transparent bidra til at de involverte helst gjør en redelig og grundig jobb som de gjerne viser frem.
Tone Enden er overlege Oslo universitetssykehus.