Debatt

Kunstnerøkonomien forvitrer

Når kulturministeren vil frata kunstnerne retten til å fordele stipendmidler, angriper hun den frie kunsten.

Kulturminister Linda Hofstad Helleland vil frata fagforeningen Norske billedkunstnere retten til å fordele Statens kunstnerstipend og i stedet overføre den til departementet. Overordnet er regjeringens kulturpolitiske mål å i større grad vektlegge kultur som næring og styrke mulighetene for såkalt «entreprenørskap». Det kommersielle potensialet skal «forløses», og kunsten skal nå sitt marked.

Det vil være naivt å tro at en stipendkomité som er oppnevnt av departementet, ikke vil speile denne forskrudde forståelsen av hva kunst er. Fem personer oppnevnt av departementet – med makt til å overstyre kunstnernes valg av innstilte kandidater – kan umulig defineres som «armlengdes avstand» mellom staten og kunstfeltet.

Det burde være en selvfølge at Statens kunstnerstipend skal utdeles på bakgrunn av fagfellevurdering. Vår stipendkomité på tolv kunstnere er demokratisk valgt, og sikrer spredning i alder, uttrykksform, kjønn og region. Statistikk over hvem som mottar stipender, er åpent tilgjengelig.

Når regjeringen overfører oppnevningsretten til departementet, kan de i praksis styre hvem som deler ut stipend. Dermed kan de påvirke hvilken kunst som skapes i Norge. I ytterste konsekvens åpner det for at kunstnere kan knebles politisk: Vekk med de ubehagelige spørsmålene. Frem med de kunstnerne som tilpasser seg det markedet vil ha.

Det er ikke uten grunn at kunstnerne er blant de første som knebles i autoritære regimer. Vi er i den unike posisjon at vi ikke er styrt av en arbeidsgiver. Når som helst kan vi åpne munnen og si noe sant om samfunnet, som ingen kan gi oss sparken for. Samtidig er kunstnerne fattige, avhengige av visningssteder, arbeidslokaler og den lille økonomien vi har. Måten staten kan kontrollere kunstnere på, er å frata rettigheter og midler og plukke fra hverandre fagpolitiske strukturer som rettighetene bygger på.

Vekk med de ubehagelige spørsmålene. Frem med de kunstnerne som tilpasser seg det markedet vil ha.

Statens kunstnerstipend og Garantert minsteinntekt (GI) ble oppnådd gjennom Kunstneraksjonens krav fra 1974. Det fantes da en bred politisk vilje til å anerkjenne kunstnerne som en avgjørende del av et sunt velferdssamfunn. Man forsto at kunsten ikke er et individuelt forhold mellom kunstneren og markedet. At kunst i første rekke er åndsverk, var det grunnleggende. Salg og inntekt står ofte ikke i forhold til hverken kvalitet, arbeidsmengde eller utstillingsfrekvens. Vederlag, arbeidsstipender og GI skulle derfor være et korrektiv til markedet.

Den økonomiske virkeligheten for kunstnerne er grunnleggende sett den samme i dag. Publikum oppsøker ikke kunst for å finne et kjøpesenter, de er på jakt etter en helt annen erfaring. Gallerier og museer tilbyr en opplevelse, og på sitt beste får publikum et utvidet syn på seg selv og verden vi lever i. Noen svært få kunstinteresserte har økonomi til å kjøpe med seg opplevelsen hjem. Det kan knapt kalles et marked.

Ni av ti kunstnere ved landets viktigste kommersielle gallerier vil fortelle at inntektene fra salg er lave og i hvert fall ikke nok til å leve av. Uten arbeidsstipend eller GI-ordningen ville de vært nødt til å skaffe seg inntekt på andre måter og hatt liten tid til å være på atelieret og gjøre jobben sin. Dette snakkes det dessverre lite om; det er som kjent ikke sexy å være fattig, det er skamfullt. Skammen blir ikke mindre av at du fremstår som vellykket og drikker champagne på et viktig galleri, men samtidig ikke har penger på konto.

Hvordan tar så politikere i Norge kontroll over demokratiske ordninger som er tilkjempet og utformet av kunstnerne selv?

I 2012 mistet vi ordningen med Garantert minsteinntekt. Det skulle sikre at høyt kvalifiserte kunstnere kunne fortsette arbeidet i perioder med lave inntekter fra salg og utsmykningsoppdrag, som ga kunstnerne forutsigbarhet. Ordningen kunne sammenlignes med å ha 50 prosent fast stilling resten av kunstnerskapet, i motsetning til å konkurrere om midlertidige stipender hvert år.

I denne saken lyktes den rødgrønne regjeringen med å splitte kunstnerne. Lokkematen var at midlene fra Garantert minsteinntekt skulle erstattes av flere tiårige stipender, og slik komme flere kunstnere til gode. Men det første som skjedde i neste budsjettforhandling var at den samme regjeringen valgte å kutte mange millioner av disse midlene. Altså skulle det ikke komme flere kunstnere til gode likevel.

Med avviklingen av GI-ordningen friskt i minnet er det verdt å følge den nåværende politiske og økonomiske situasjonen med argusøyne. Etter at den sittende regjeringen la frem et budsjett blottet for ambisjoner for kunstnerøkonomien, klarte Kunstnernettverket likevel å fremforhandle en lønnsreform for noen av stipendene. Slik ble de kortvarige stipendene endelig indeksregulert.

Samtidig som vi mottar disse sårt tiltrengte kronene, risikerer vi nå å miste eierskap til det viktigste vi har: oppnevningsretten til Statens kunstnerstipend. Regjeringen gir altså en liten sum med den ene hånden, mens de fjerner selve bærebjelken for kunstens autonomi med den andre.

Har man først lykkes med å frata kunstnerne oppnevningsretten, vil det i neste rekke være en smal sak for departementet å ta atter nye grep. For eksempel at det ikke lenger skal være kunstnere som sitter i komiteen. Eller at det stilles helt andre krav til å få stipend enn de som gjelder nå.

Er statens planlagte overtagelse av oppnevningsretten et av de første skrittene mot å nedlegge hele stipendordningen, til fordel for en helt og holdent markedsstyrt kunst?

Mer fra Debatt