I Morgenbladet 15. desember svarer etikeren på hvorvidt der er ok å ta med seg doruller, dusjhetter, håndklær og nattbordlamper fra hoteller, og hvor grensen går før det er tyveri. I den forbindelse savner jeg noen betraktninger om hvor grensene går for et etisk forbruk.
Jeg anser engangsartikler som såpe og dusjhetter som noe som betales gjennom hotellregningen. Det bør dermed ikke innebære noe tyveristempel å ta med seg forbruksartiklene hjem.
Derimot er jeg opptatt av hvilket avtrykk forbruket setter. Jeg er uenig med innsenderen, «Kåa», om at hva vi tar med oss fra hotellene, ikke er et stort spørsmål. Vi er alle forbrukere, all den tid vi spiser, kler og vasker oss. Det er blitt et problem som har ført til enorme mengder forurensning, utslipp og forsøpling. Ingen av oss kan handle basisvarer i butikken uten at det følger plastemballasje med til søpla hjemme. Hvorfor er det sånn?
«Zero-waste»-bevegelsen har en logikk jeg også følger: Hver gang du tar med deg noe hjem, enten det er gratis eller betalt, bidrar du til å øke etterspørselen etter det samme produktet. Bør vi ikke i det minste forsøke å forbruke det som har en nytteverdi vi kan forsvare, og et minst mulig miljøfiendtlig avtrykk?
Er dorullen produsert med ikke-naturskadelige kjemikalier? Svanemerket? Kanskje nettopp dette hotellet har et høyere forbruk av doruller på grunn av den attraktive fargen. Er det riktig å støtte et høyt forbruk av grønne doruller? Svaret på det vil avgjøre om det er greit å ta dorullen med hjem.
Dusjhetten, derimot, er et trist eksempel. Jeg elsker å bake. Hele prosessen med bakingen gir glede, og det gir meg trygghet at jeg kan velge akkurat de ingrediensene som passer for meg og min livsfilosofi: Økologisk dyrket, ingen konserveringsmidler og lite sukker og salt. Produktene jeg bruker til å bake med, er i liten grad pakket inn i plast. Jeg har ikke plastfolie hjemme, og kjøkkenhåndklærne mine i bomull er utmerket til å dekke både bakebollen og det ferdige bakverket med. Det har fungert opp gjennom historien. Så for meg fremstår det som helt hjernedødt å innføre engangs-dusjhetter i plast som et «lurt tips» for å beskytte bakverket under heving.
Jeg har en flott dusjhette hjemme, som jeg tar med på reise. Da slipper jeg å bidra til unødvendig forsøpling og økt etterspørsel etter engangsartikler i plast. Jeg vil oppfordre etikeren og «Kåa» til å tenke videre rundt disse spørsmålene neste gang de baker eller blir fristet til å naske med seg en dorull.